Kaker og hus for alle
– Seigt! svarte sønnen min, om hva han synes om brødet. I mangel av hverdagsrutiner og brødmat til frokost etter juleferien hadde vi igjen tydd til nattbaking i brødbakemaskinen. Selv elsker jeg nettopp å våkne til lukten av ferskt brød, og nyter at det er varmt med hard ”knasprig” skorpe. Problemet er bare at det så raskt forfaller og blir tørt, tungt og havner som en uinspirerende murstein i bunnen av brødskuffen. – Hvordan kan vi få dem bedre? spør jeg.
Inger-Marie Hølmebakk arbeider med en doktorgrad med tittel «Universell utforming i arkitektpraksis» på institutt for arkitektur, AHO. Har tidligere jobbet som praktiserende arkitekt i 18 år og var en av initativtakerne til etablering av det nordiske forskningsnettverket «Rom for alle».
Snakk med Anne Spurkland! svarte min kjære samboer som alltid vet råd. På juletrefest på Medisinsk Fakultet ved Universitetet i Oslo dagen før, hadde han blitt innviet i sin professorkollegas spennende ambisjoner på kakefronten. Hun er opptatt av å komme frem til hvordan man kan lage best mulig kaker uten for eksempel egg, gluten og så videre. Hvorfor? Fordi mange enten på grunn av allergi, sykdom eller standpunkt ikke spiser kaker med disse ingrediensene. Hun arbeider med å få Baker Hansen med på laget, blant annet for å levere kaker nok til 4000 personer i forbindelse med UiOs 200 års jubileum. Kakene skal samtidig selges over disk i bakeriene. Et viktig poeng er at de skal være så fristende og gode at alle vil ha dem, og at de ikke må markedsføres som kaker uten det ene eller andre. De skal rett og slett bare være kjempegode kaker som alle har lyst på, også de som slett ikke har noe imot verken egg eller gluten.
Det var noe kjent ved kakehistorien. Tanker om ”å se mulighetene, å stimulere kreativiteten, å bruke som brekkstang, å svare på samfunnsoppgaven,” og så videre. Jo da! Likheten mellom kaker og hus hadde aldri vært så opplagt som akkurat denne morgenen. Vi snakker universell utforming igjen.
Forskerens eksperimentering og testing for å få til en velsmakende kake for alle, sporer til nye oppskrifter og måter å gjøre det på. Eksperimentering og testing for å få til bygg og fysiske omgivelser som er gode å bruke for alle, genererer kanskje også ny arkitektur?
Mange etterlyser gode eksempler på bygg som er universelt utformet. Foreløpig har jeg ingen opplagte svar å servere. I dette både jubileums- og arkitekturens år vil jeg speide etter kaker og bygg, og blogge om hvor og når de dukker opp.
Toroms for unge eller for alle?
Hvor enkel jakten på gode kaker og bygg blir i året som kommer, er vanskelig å spå. Både ny lov og reviderte forskrifter synes grei. Arkitekter er trent i å svare på oppgaver ut fra gitte forutsetninger som tomt, omgivelser, program, miljøkrav – og nå også strengere krav til tilgjengelighet og universell utforming. Det ligger i fagets natur at det både driver og følger den pågående utviklingen innenfor teknologi og samfunnsstruktur. Hva er egentlig problemet? Eller er det noe problem?
I hektiske dager før jul plukket jeg med meg en ”hva-er?-bok” fra hyllen på ARK bokhandel av Jan Tøssebro: Hva er funksjonshemming? Denne lille grå paperback-boken fulgte meg overalt: i sengen, i badekaret, på t-banen, og ble nærmest som en liten besettelse i romjulen. Jeg prøver å forstå hvorfor. Den gir en interessant innføring og systematiserer historien bak de ulike modellene for definisjoner av funksjonshemming. Den medisinske, sosiale og den skandinaviske ”andre sosiale”, også kalt GAPmodellen. Men det var ikke helt der det brant.
På skriveseminar på Lesvos i juni 2009 ble jeg familiær med utrykket å se etter de ”varme punktene i en tekst”. Det var ett ord i boken som gnistret like høytsprakende som et edelgransjuletre som tilintetgjøres i peisen trettende dag jul, nemlig ordet normalitetsforestilling. Sprak! Og avsnittet hvor Tøssebro gjør
et tankeeksperiment, og imaginært svinger til med forslaget om at det vanlige er å bevege seg mellom etasjene i tau: da ville de fleste av oss funksjonshemmes!
Tøssebro skriver at vi har ”... et samfunn laget av folk med full funksjonsevne for folk med full funksjonsevne”. Norske myndigheter gjør noe med normalitetsperspektivet ved innføring av antidiskrimineringsloven.
Mot normalt?
Forestillinger om det normale er ikke kun abstrakte forestillinger. De er utslagsgivende for våre konkrete handlinger og er det man kaller generative mekanismer. Forestillingen (om det normale) tar utgangspunkt i at man/vi (mennesker) kan gå, høre og se, og det bygges (prosjekteres) deretter. Med ny lov og strengere krav til universell utforming, utfordres tanke og forestilling om hva som er det normale. Hindringer for enkelte i de fysiske omgivelser oppstår i perspektiv av normalitetsforestillingen. Tøssebro skriver videre at ”Når forestillingen om det normale materialiseres, ekskluderes den som er annerledes!”
Det va
noe i dette som traff meg, og brakte meg til høstens diskusjon om kravet til full tilgjengelighet i toroms leiligheter. Er folk flests normalitetsforestilling forstokket og lite fleksibel? Entreprenør og utbygger Selvaag stoppet et av sine boligprosjekter i Oppegård, tiltenkt unge førstegangsetablerere, på grunn av økte kostnader. De hadde gjort beregninger som viste at de nye forskriftene ville føre
til 20 prosent økning i byggekostnader, og at kjøperne ville utebli.
Kommunalminister Liv Signe Narvasete henviste til SINTEF-rapporten da hun i en nyhetsreportasje ble konfrontert med protestene fra utbygger/investor. SINTEF mener det i større grad handler om god planlegging og ”Spurkland-ånd”, og at Selvaags økonomiske regnestykke er overdrevet. Se link
Flere spør seg hvor langt man skal gå for å tilpasse alle nye boliger for noen få, og hvor riktig det er å krympe oppholdsareal for å gi rom til større bad og brede korridorer i små leiligheter. En mann jeg snakket med sa det på denne måten: – Tenk om hver eneste bil skulle produseres for å kunne kjøres av mennesker med en nedsatt funksjon? En annen jeg snakket med, fortalte at boligprosjektet han var involvert i ble stoppet på grunn av økte kostnader. Det var lagt ressurser i prosjektering, og ergerlig å måtte kaste inn håndkle midt i prosessen som følge av de nye forskriftene. Vedkommende mente at det var noe nærmest latterlig og absurd over at menneskerettighetene (FN-konvensjonen for funksjonshemmede) fører til at man ikke får bygget boliger.
Kanskje håpet jeg at normalitetsperspektivet skulle redde meg i min vingling? Hadde det kun vært snakk om det alene, ville det vært enklere, men det øyeblikket man bringer inn økonomi, fornuft og rimelighetens grense blir det igjen vanskelig. Scenarioet hvor alle kjører HC-biler og de unge står uten bolig gjør drøftingen kompleks og utfordrende.
Den 27. januar holder ”Norsk Byggtjeneste” dagsseminar: Input 11, hvor tema er Uavhengig kontroll, universell utforming og tilsyn.
Både representanter fra Selvaag Bolig AS og SINTEF står på programmet. Gid de serverte de samme Spurkland-kakene i kaffepausene som min kjære samboer fikk testsmake på jobben i dag. Hør bare: De brune sjokolademuffinsene var pyntet med en rødrosa bringebærkrem formet som en blomst fra en kakesprøyte med stjerneprofil, og de lysegule muffinsene var dekorert med en skumaktig fløtekrem som smakte sitron. Alt var uten egg og alt var uten gluten.