Arkitektnytt

Byutvikling har i mange sammenhenger blitt nevnt som viktig argument for et OL i Oslo, men det har bare unntaksvis pågått en konkret debatt om hva dette egentlig innebærer, eller hvordan OL og byutvikling eventuelt kan dra nytt av hverandre.

 

I lys av dette overrasker det at arkitekt og journalist i Arkitektnytt, Mette Svensen, bastant fastslår at Økern er et bedre lokaliseringsalternativ for en OL-landsby enn Kjelsrud, uten å definere hva en gevinst i byutvikling kan være eller tilsynelatende å kjenne hvilke prosesser som foregår..

 

Siden 1896 er det arrangert 30 sommer-OL og 21 vinter-OL under svært ulike forutsetninger. De siste tiårene har arven (legacy) etter et OL fått økt oppmerksomhet og effekten for byutviklingen i arrangørbyene har i tiltagende grad blitt et tema.

 

Barcelona 1992 og London 2012 er to europeiske eksempler hvor OL har påvirket utviklingen og hvor effekten har blitt og fortsatt blir diskutert i internasjonale fagmiljøer. Etter en utrednings- og planleggingsperiode på tre år valgte man i Barcelona et byplangrep som gikk ut på å spre OL-anleggene til forskjellige områder i byen med behov for oppgradering. 1000 dekar gammelt industriareal ble transformert, byen ble åpnet opp mot sjøen, kollektiv infrastruktur ble oppgradert og det ble bygget 40 kilometer med nye ringveier. I London ble det valgt en helt annen lokaliseringsstrategi. Man valgte å konsentrere anleggene i Stratford, en bydel øst i London som kommunen mente hadde sterkt oppgraderingsbehov. Kjerneområdet bestod av gammel nedslitt industribebyggelse, mens boligområdene rundt huset noen av Londons fattigste husstander. Man satset også her på en massiv oppgradering av kollektivinfrastruktur og bygget blant annet en helt ny togstasjon, Stratford International stasjon, på høyhastighetslinjen til Frankrike. Man oppgraderte samtidig knutepunktet Stratford Regional Station.

 

Det er forskjell på best mulig leker og best mulig byutvikling. For PBE har hovedfokuset vært hvordan et OL kan bidra til bedre byutvikling. Det finnes utallige lokaliseringsmuligheter for OL-anlegg i Oslo. Man kan både tenke seg en spredning av anleggene, som i Barcelona, noe som kan gi større treffsikkerhet i etterbruken, eller man kan samle mange anlegg i et område, som i London, for å skape en «byutviklingsmuskel». Det viktigste er uansett at et OL blir en katalysator for en ønsket utvikling man ellers ikke ville fått til i nærmeste framtid.

 

Oslo 2022 har presentert Økern og Kjelsrud som alternative lokaliseringer av landsbyer. Selv om alternativene er lokalisert øst i Oslo, er byutviklingseffekten svært ulik i de foreslåtte alternativene.

 

Økernområdet er et sentralt utviklingsområde på grensen mellom Groruddalen og indre by. Et OL her kan bidra å skape fine byrom og øke fokuset på området. At løsningen i stor grad baseres på offentlige eiendommer gir kommunen bedre kontroll og lavere risiko. Det offentlige har allerede, gjennom investeringer i infrastruktur (Ring 3 i tunnel og Lørenbanen), lagt grunnlaget for attraktivitet i privatmarkedet. PBEs hovedinnvending mot Økern er at den ikke gir noen strategisk byutviklingsgevinst i form av å få til noe man ellers ikke ville ha fått til på samme tid. De foreslåtte tomtene er allerede attraktive for markedet uavhengig av OL. I tillegg tar OL i bruk arealer som er regulert til friområde eller som har pågående reguleringsprosesser.

 

Kjelsrud ligger bunnen av Groruddalen. Storskalautvikling av Kjelsrud og Leirdal til OL i 2022 vil muliggjøre store byutviklingsgevinster. OL kan for eksempel bidra til at ny t-bane i dalbunnen framskyndes. En helt ny t-bane fra Økern til Furuset gir et enormt transformasjonspotensial i noen av de vanskeligste områdene i Oslo. Den vil naturlig nok ikke «dale ned» fra himmelen, men krever langsiktig og konkret planlegging. PBE har allerede arbeidet med dette i flere år (jamfør Ruters strategiske plan K2012). Den kan bli Oslos nye innovasjonsakse som kobler seg på t-baneringen og forbinder Groruddalen med Nydalen, Universitetet og Forskningsparken og eventuelt A-hus. T-banen vil bidra til å forbinde boligområdene i dalsidene og forbinde de nye utviklingsområdene med nye funksjoner rundt stoppestedene. Dalbunnen i Groruddalen har Oslos største arealreserver, samtidig er det her det er størst behov for innsats fra det offentlige for å tilrettelegge for endring. Ut i fra dagens situasjon ligger utviklingen av dalbunnen langt frem i tid. Potensialet er imidlertid svært stort om en tar tak i miljøutfordringene slik at arealbruken kan transformeres til gode bymiljø med nye næringer, noe boliger og gode oppholdskvaliteter. Sammenligningen med OL i London er nærliggende. Kjelsrud ligger cirka sju kilomeer fra Oslo sentrum. Stratford ligger cirka åtte kilometer fra Londons sentrum.

 

Vurderingen fra PBE av de to lokaliseringsalternativene er at Økern har oversiktelig risikonivå, men liten byutviklingsgevinst og at Kjelsrud har høyere risikonivå, men vesentlig høyere potensial for få til noen man ellers ikke ville fått til. Ønsker man at OL-landsbyen lokaliseres et sted hvor gjennomføringsrisikoen er lavere enn på Kjelsrud, men hvor det fortsatt er store byutviklingsgevinster, mener PBE Breivoll kunne ha vært et godt alternativ. Her vil et nytt togstopp på jernbanen kunne bygges innen 2022. Den nevnte nye T-banen gjennom Groruddalen vil også få et stoppested her. Et fjerde alternativ er å splitte opp deltaker-, medialandsby og mediasenter for å gi en større treffsikkerhet i etterbruken.

 

Oslo bystyre har besluttet å søke om OL 2022. Det er flott, både for landet, regionen, byen og arkitektene. Dersom prosjektet skal bli vellykket er det likevel viktig at man på et godt faglig grunnlag tillater seg en seriøs drøfting av hvordan lekene best kan bidra til å gjøre Oslo til en enda bedre by.

 

Gerrit Mosebach er prosjektleder OL 2022 i Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten