Høyblokka med egne øyne
Kommentar: To timer i kø og 17 trapper opp fikk meg til å forstå at Høyblokka er arkitekturens svar på Mariusgenseren.
Man kan lese så mange artikler man vil om riving og bevaring uten å bli klok på hva betongklossen har å tilby. Først når Åpne hus-arrangørene og Statsbygg sist helg åpnet dørene og slapp meg inn skjønte jeg virkelig hva vi står i fare for å miste.
Flere skulle ha vært der
Det var åpningen inn til en skjult skatt. Ikke mange har sett de tre Picasso-verkene i trappeoppgangen, eller de andre veggutsmykningene i sandblåst betong av norske samtidskunstnerne, blant andre Inger Sitter og Odd Tandberg.
Fra foajeen i første etasje må du trappe deg forbi endeløse etasjer som tidligere var fylt med cellekontorer, før du kommer til den nybygde toppen, statsministerens kontor fra 1990.
Heldigvis er heisene fjernet så du er nødt til å gå det vakre trappeløpet opp gjennom cellekontor-etasjene.
Disse etasjene er nå total tømt for innhold. Ikke en ledningsstump. Ingen ting. Bare malt betong og teakvinduene, som er mer eller mindre blåst ut og ødelagt av eksplosjonen, står tilbake.
Noen steder kunne man se rester av 1980-talls malt glassfiberstrie. Man ser for seg litt ufikse kontor, pusset opp stykkevis og delt gjennom tiårene.
De store åpne rommene, som ligner rå industrilokaler, har nå et nytt potensial. De åpne etasjene kan tolkes og formes på nytt. Arkitekter og interiørarkitekter kunne utført underverker her, hadde de fått sjansen.
For de av dere som har sett den amerikanske Lynvingen-filmen «Dark Knight» kan Bruce Waynes (alias Batman) hemmelige kontor være et eksempel på mulig framtidscenario. Det store nakne betongrommet har et tak av lyskassetter som gjør taket til én stor lysende flate. Det enkle grepet gir et uventet og særpreget rom.
Etter å ha tråkket seg opp 15 etasjer hvor vinduene var dekket for med en duk som slipper inn lyset, men stenger for utsikten, møter man en fantastisk utsikt øverst i påbygget.
De nyrike trenger historien
For en som kommer fra drabantbyens betongblokker, med nedarvet boblejakke og hjemstrikka ull lue, og som nå går gatelangs på Majorstua i nytt antrekk fra Acne, så er det viktig å bli minnet om vår nøysomme fortid.
Bygningen representerer et Norge som var ambisiøst, og samtidig nøysomt, med beina plantet på jorda. Slik kan høyblokka tolkes.
Nye generasjoner bør få gleden av å tolke den på nytt. De vil sette pris på at vår vernede historie ikke bare består av praktbygg med stukkatur i taket. Høyblokka er viktig fordi den forteller en om tid vi kanskje har forlatt, men samtidig minner den om verdier som stadig er en del av oss.
Vi tåler en utfordring
Siden min generasjons oppvekst på 1970- og 80-tallet, har det norske folks bevissthet om design, arkitektur og kunst skutt i været.
Før var Norge litt flaut og ukult. Og Oslo ble brukt som film-set for scener som skulle foregå i østblokkland, i filmer om den kalde krigen. Vi hadde den riktige miksen av betong, asfalt og slitne fasader.
Siden 1970-tallet har nordmenn fått et større overskudd av tid og penger. Flere har utforsket de tidligere veldig smale design-, kunst- og arkitekturfeltene. Befolkingens kunnskapsnivå har rykket kraftig opp.
Vi har tilegnet oss en kapasitet til å tåle en arkitektonisk utfordring.
Jeg tror ikke nyrike nordmenn bare vil ha nye fancy hus. Folk er ikke bare opptatt av ny bil og feriereiser til Thailand. Vi vil også reise i vårt eget land og vår egen fortid.
En romantisk lengsel
Vi ser dokumentarer om hvordan olje-Norge ble bygd, vi har blitt opptatt av kortreist mat og lokale mattradisjoner. En mattradisjon som virket ufattelig kjedelig og grå for bare noen tiår siden.
Og norske designmøbler som du for få år siden kunne kjøpe for en slikk og ingenting på loppis, stilles nå ut på Blomqvist, og skal sendes verden over.
Folk er modne for Høyblokka. Bygget kan virke ugjestmildt, men det er mye å oppdage hvis man åpner dørene og slipper folk inn.
Alle fra barneskole-klasser til nyskjerrig forbipasserende må inviteres. For rommene og kunsten må oppleves. De ytes ikke rettferdighet gjennom bilder og ord alene.
Hugo Lauritz Jenssen har skrevet en nylig utgitt biografi om Høyblokka. Han skriver i innledningen om hvordan hendelsen den 22. juli 2011 endret byggets betydning:
«Bygget ble med ett synlig som et nasjonalt symbol.»
Det støtter jeg ham i. Jeg mener at selv i nybygger-Norge, hvor vi er vant til å streve framover og bygge nytt, så kan vi ikke bygge oss vekk fra den betydningen dette bygget nå har fått.