Arkitektnytt

Halvor Weider Ellefsen

Halvor Weider Ellefsen er utdannet ved Kunstakademiets Arkitektskole i København og er stipendiat ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. Han har tidligere jobbet både som ansatt of freelancer ved flere kontorer i Oslo, i Oslo Arkitektforening og som prosjektleder ved Dansk Arkitektur Center.

"Man is not imprisoned by habit. Great changes in him can be wrought by crisis - once that crisis can be recognized and understood." - Norman Cousins

Crisis? What crisis? I det 20 århundres by- og arkitekturteori snakkes det ofte om "the current urban crisis", eller "the crisis in architecture". En hvert tidsalder og hvert tiår synes avhengig av å definere en problematikk som en form for krise: Man isolerer og aksentuerer et problem, paradoks eller utfordring i samtiden for å kunne ta stilling teoretisk og/eller ideologisk. Så teoretiseres og ideologiseres det uhemmet gjennom artikler manifester, og tanker og ideer sementeres gjennom arkitekturproduksjon i form av enkeltverk eller hele bymiljøer. Oppskriften kan sies å være utmerket for utviklingen av faget - derfor trenger vi flere kriser!

Miljøkrisa: Det er mange potensielt underholdende kriser der ute, og selv om jeg er usikker på hvor gøy bærekraftspørsmålet er så aksepterer jeg det som en av de mest opplagte. Den arkitektfaglige konsekvensen av strenge miljøkrav, dogmatismen knyttet til konsepter som passivhus og behovet for ny teknologi i en bransje som grunnleggende sett har temmelig primitive produksjonsmetoder, er en lovende krise ettersom den stikker rett inn i fagets praksis. Den generelle miljøkrisa er vanskeligere; det er for mye etikk og politikk og gode intensjoner. Arkitektur-og-media-og-sånn-magasinet Volume mener at miljøkrisa fungerer som fagterapi for desillusjonerte arkitekter og idealistiske studenter: Endelig fikk faget misjon og mening igjen. Og allerede utnyttes bærekraftbegrepet massivt av aktørene i byggebransjen for branding og salg av nettopp deres produkter. Men jo da: En fagspesifikk og presis bærekrafts-krise-diskusjon er helt topp.

Praksiskrisa: En annen ålreit krise er rammevilkårene for arkitektpraksis i Norge. Å være praktiserende arkitekt handler ofte om å reprodusere halvfabrikata: Masseproduserte boligskjema pakket inn i en generisk og middelmådig estetikk. Selv de mest opphypede prosjektene i Oslo har ofte simpel detaljering og planløsninger som knapt ville rukket til en bachelorrgrad på arkitektskolen. Fredrik Torp noterer seg dette I byggekunst allerede i 1986, etter ferdigstillingen av Terminalbygningen på Aker Brygge: Senkapitalistiske kontraktsformer som  Construction management-enterprise gjør at "Designprosessen som plattform til innovasjon og originalitet blir ikke stimulert" Alternativet er selvfølgelig å slåss om offentlig finansierte oppgaver som kulturbygg og turistveiprosjekter, men det hjelper lite for arkitektstanden å være verdensmestre i rasteplasser hvis vi over tid risikerer å levere nisjeprodukter for spesielt interesserte - et kasus i byggebransjen, en god historie fra årtusenskiftets estetiske dekadanse! Krisa er prekær: Stadig oftere produserer arkitektkontorer kun fasade og ytre form, mens utviklers egen stab av arkitekter og ingeniører tegner selve bygget. Dette er en reel trussel for faget som autonom disiplin: Om 20 år er vi alle ansatt i Sweco! (Dere som allerede jobber der kan i alle fall si at dere var tidlig ute.)

Byutviklingskrisa: På urbanismefeltet tør jeg nesten ikke begynne. Her er det masse flotte kriser å ta fatt i over hele landet: Utfordringer knyttet til areal- og regionsplanlegging, organiseringen av privat-offentlige samarbeidsformer og "New Public Management", arkitektfagets svake rolle i byutviklingsspørsmål, you name it. Heldigvis er man (i hvert fall i Oslotraktene) relativt flinke til å treffes og mer eller mindre høylytt diskutere dette på bar, dessverre dog for sjeldent initiert av arkitektene selv. Utfordringen i byutviklingskrisa er at den er kompleks, politisk og gjennomsyra av sektorinteresser. Man kan altså ikke bli presis nok når man diskuterer byutviklingsspørsmål. Og apropos presisjon:

Alle krisers krise:  "I anledning Arkitekturåret" som man sier, vektlegger jeg her en mer overordnet krise: Krisa i arkitektfaget. Krisa går ut på at arkitektens selvforståelse er i utakt med fagets praksisformer. I Arkitektfaget er laugstanken sterk og til dels dyrker vi vår egen myte, noe som nødvendigvis ikke er usunt så lenge det kombineres med faglig selvransakelse. Selvransakelse vet vi jo er vanskelig uansett, men en disiplin krever fagteoretisk presisjon, noe som for sjeldent preger arkitekturdebatten: Vi sier én ting men gjør noe annet. Krisa bunner i at 90- og 2000-tallets produksjonsfokus har tåkelagt det teoretiske og ideologiske baklandet arkitekturpraksis i siste instans blir unnfanget i. Denne mangelen på et koherent samspill mellom disiplinen arkitektur og profesjonen arkitektur gjør at man i praksis anvender stedsfortredere for å rettferdiggjøre arkitekturproduksjon: Gode intensjoner om mål og delmål som ligger utenfor rene arkitektfaglige kvalitetskriterier.

Min påstand er at vi skaper arkitektur ubevisste om at vi reproduserer ideer, tankesett og hele ideologier gjennom arbeidene våre. Det pragmatiske fokuset på reelle byggeoppgaver er ikke lengre en sunn rettesnor for (ofte vidløftig) teori- og ideologiproduksjon. Det har overtatt hele agendaen og indirekte vært med på å svekke profesjonens posisjon i byggebransjen. For at arkitekturfaget skal ha juridisk og politisk gjennomslagskraft med det for øye å ivareta arkitektfaglige mål om en kvalitativt god arkitektur (og styrke arkitektfaget som premissleverandør i byggebransjen),  trengs gode faginterne diskusjoner som ikke enten er begrenset til institusjonen (arkitektskolene) eller kronikkene i avisene. Vi trenger med andre ord en teoristerk, reflekterende fagdisiplin med evnen til å skaffe seg definisjonsmakt.  

Litt enklere: Vi må bli flinkere til  skjønne hva i all verden vi driver med. Fordi det er helt krise!  

Mere etter pausen.

- HWE