Debatt
Fellesskap og tilhørighet
Karsten Jørgensen og Valborg Leivestad
26. februar 2015
Kommentar til forslaget om nedleggelse av NLA og opprettelse av en stor felles organisasjon for NAL – NLA – NIL.
NLA fungerer som en samlende organisasjon for landskapsarkitektene og gir et sosialt og faglig fellesskap som har stor verdi. De som er aktive deltakere i organisasjonen, opplever å bli integrert i en «storfamilie» der de får god kontakt med andre kolleger. Det etableres nettverk som kan brukes i fagsammenheng både på lokalplan og i landssammenheng. Dette skjer fordi organisasjonen ikke er for stor. En treffer de samme personene igjen og igjen, og bygger opp relasjoner.
I dagens samfunn er kvaliteten på faglige tilbud og samlinger god, og det er konkurranse om deltakerne. I dette markedet har NLA etablert seg som den mest attraktive arrangøren for landskapsarkitektene. Dette henger sammen med høy kvalitet på arrangement, men også med ønsket om å treffe kolleger. Vi har et behov for å treffe og snakke med våre egne. Melder en seg på kurs i annen regi, vil det være tilfeldig om det dukker opp kjente. I NLA kommer det mange.
Lokalt arbeid på tvers av profesjoner
Det tradisjonelle organisasjonslivet er under press. Det er mange tilbud, foreldre er dobbeltarbeidende, og tempoet er høyt. Lokalt er det derfor viktig å samle flere grupperinger for å få til gode arrangement, og mange lokalavdelinger i NLA har gode erfaringer med samarbeid med både arkitekter og kunstnere. Slikt samarbeid bør fortsatt dyrkes og utvikles, men det kan skje uten etablering av en felles organisasjon. Samhandling har alltid vært initiert lokalt, ikke fra sentralorganisasjonene.
Lykkelig som liten
De tre organisasjonene er svært ulike i størrelse. NAL er seks ganger større enn NLA. I en felles organisasjon vil arkitektgruppen bli den dominerende part. Leder av en ny organisasjon vil sannsynligvis være en arkitekt, og ved interessekonflikter mellom fagprofesjonene innad i organisasjonen vil landskapsarkitektene tilhøre den tapende part.
Landskapsarkitektfaget er i en positiv utvikling. Vi får stadig nye roller som deltakere i samfunnsbyggingen. Samtidig sliter arkitektene med at deres rolle svekkes i mange byggeprosjekt og planprosesser. I denne utviklingen vil vi tape på å bli en av arkitektene. Vi bør i stedet arbeide for å synliggjøre og utvikle vårt eget fag og vårt eget særpreg som blir stadig mer etterspurt.
Landskapsarkitektene ønsker en klar gruppetilhørighet spesielt når de jobber tverrfaglig. Et NLA for landskapsarkitekter styrker gruppetilhørigheten. Vi ønsker derfor at NLA skal bestå som en selvstendig organisasjon. I dag har den samlokalisering med NAL, og det foregår praktisk samarbeid på flere felt. Dette bør videreutvikles både på eksisterende og på nye områder der det er naturlig.
Karsten Jørgensen og Valborg Leivestad