Nyheter
ARKITEKTURPOLITIKK I ET VALGÅR, DEL 1:

Det offentlige planleggingsapparatet

De politiske partienes programtekster befinner seg i støpeskjeen med sikte på kommunevalget i september. Vil  det offensive rødgrønne regjeringsdokumentet ”arkitektur nå – Norsk arkitekturpolitikk” bane vei for et helhjertet engasjement fra de kommunale myndighetenes side når det gjelder by- og stedsutviklingen?


Jan Carlsen

Jan Carlsen er utdannet arkitekt i England. Tidligere amanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, deretter journalist/vikarredaktør i Arkitektnytt. Nå frilans arkitekturskribent.

Det er behov for en ny, helhetlig arkitekturpolitikk, heter det i manifestet ”arkitektur nå”. Og videre: Regjeringens arkitekturpolitikk legger til grunn en bred definisjon av arkitekturbegrepet.

 

Blant statens seks innsatsområder, i tillegg til at miljø- og energivennlige løsninger skal prege arkitekturen, finner vi ambisjonen om at ”byer og tettsteder skal utvikles med arkitektur av god kvalitet” og  forsikringen om at ”staten skal være et forbilde”.


Kan vi forvente at også norske kommuner vil leve opp til en slik målsetting, i høstens valgprogrammer, og følgelig innser nødvendigheten av å oppruste sitt offentlige planleggingsapparat faglig og bemanningsmessig? (I så fall må jo staten opptre forbilledlig og støtte tiltakene økonomisk.)


Følg med i din egen kommune

Norske arkitekters landsforbund har som kjent lenge ivret for at staten og kommunene skal påta seg et mer forpliktende ansvar for de fysiske omgivelser, og derfor vil jeg oppfordre NAL og dets lokalforeninger til å studere partiprogrammenes arkitekturpolitiske løfter med argusøyne når den tid kommer.

Her må det skilles mellom valgflesk og bindende konkrete erklæringer. For som enhver arkitekt vet, innebærer ”en bred definisjon av arkitekturbegrepet” at man også bevilger midler til en forsvarlig planlegging i våre byer og tettsteder.


Det er på tide å stille politikerne til ansvar når det gjelder nødvendigheten av å gi planarbeidet et skikkelig handlingsrom, som i høyeste grad er et samfunnsanliggende, og ikke la folk skyte ensidig på pianisten (les: arkitekten).


Undertegnede vil følge opp temaet i denne blogg utover vinteren, og håper på tilbakemeldinger fra leserne: Er det naivt å tro at de folkevalgte i kommunene kommer til å la seg inspirere av regjeringens betimelige tese om at ”arkitektur omfatter i vid forstand alle våre menneskeskapte omgivelser”?