Arkitektnytt

For hvert debattinnlegg som Kjersti Hembre skriver i Arkitektnytt blir listen lenger og lenger over alle de foreninger og institusjoner – i inn- og utland – som har vært enige med henne i at Y-blokken burde vært bevart. Her er det tydeligvis bare å underkaste seg og slutte seg til den store armeen.

Den 14. mai skrev Kjersti Hembre at Y-blokken var et mesterverk, «et av nyere tids viktigste byggverk», intet mindre. Tidligere har hun hevdet av bygningen var kontekstuell, skreddersydd og perfekt. Og genial. Jeg har brukt en del plass på å drøfte om dette er dekkende karakteristikker, og hevder at de ikke er det. Når motparten henter frem så kraftfulle adjektiver, har hun forlatt fagets diskusjonsrom og gått over til en arena hvor det holder med besvergelser.

Jeg er ingen Viksjø-hater. Da hadde jeg ikke organisert Arkitekturmuseets store Viksjø-utstilling i 1999, og siden forsvart ham i flere avisartikler. Men det går an å være nyansert. Det må være lov å si at Erling Viksjø lykkes med Hydro-bygget, men at han bommer med Oslo Helseråd og Y-blokken. Og man kan si det uten å ha «aversjon» mot Y-blokken. Jeg har flere ganger skrevet at den er elegant, har fine fasader og isolert sett er den et vakkert arkitekturobjekt. Mine innsigelser er hvordan Y-blokken oppførte seg i byen. Det er det jeg har vært opptatt av.

Hembre skriver at det ikke er en forkleinelse for Y-blokken at den har et slektskapsforhold til UNESCO-bygget i Paris. Nå kan vi først være noe mer presise og si at slektskapet er et «far-og-sønn-forhold» og at opphavet alltid har bodd i Paris. Men det er helt greit, arkitekter blir hele tiden inspirert av det andre kolleger har gjort. Sann originalitet er en sjelden vare.

Mitt poeng var å forklare hvorfor det er problemfritt med en mye større Y-blokk i Paris, mens Viksjøs Y-blokk hadde et konfliktfylt forhold til sine omgivelser. Og svaret er opplagt: UNESCO-bygget har en kjempetomt og god plass i forhold til det eldre bymiljøet. Dessuten ligger den åpent i parkmessige omgivelser. Mens Viksjø manglet tomt, støpte dekket over Arne Garborgs plass og diktet opp historien om nødvendigheten av å skille Trefoldighet og Deichman.

Enkelte ville redde Y-blokken på grunn av Picassos utsmykkinger eller terrorhandlingen 22. juli. Det er argumenter jeg forstår, men ikke vil tillegge samme vekt som bevarerne gjør. Men at Y-blokken skulle bevares fordi den var et glimrende (nei, genial og perfekt) stykke byarkitektur, er en håpløs posisjon.

Skal norsk arkitektur komme videre, er vi nødt til å erkjenne de store svakhetene Y-blokken hadde i forhold til sine omgivelser. Vi må aldri oppføre oss slik Viksjø gjorde på Hammersborg. Vi kan for eksempel lære av dagens engelske arkitekter, som Daniel Rosbottom og David Howarth (DRDH architects). De tegnet Stormen kulturkvartal i Bodø. Engelsk fagpresse mente at det var beste bygget av en engelsk arkitekt i 2014. Siden har det blitt Byggeskikkpris og A.C. Houens fonds diplom.

Jeg spurte Rosbottom hvilket forhold de ønsket at Stormen skulle ha til Bodø. Han svarte at de to kulturbyggene skulle være «embedded in the city», altså festet til byen. Det er derfor Stormen ble et lærestykke. De engelske arkitektene hadde en sterk innlevelse i Bodø sentrum og ønsket at det nye kultursenteret skulle oppleves som en naturlig del av byen. De ønsket at deres bygninger skulle konversere på en høflig måte med nabohusene. Tenk om Y-blokken hadde gjort det!