Arkitektnytt

Mye er skrevet om Y-blokka i det siste. De punktene som løftes, gjelder i hovedsak at de ansvarlige fagfolkene ikke lyttes til, de antikvariske, kunstneriske og arkitekturfaglige ekspertene, at beslutningene er tatt på feil grunnlag rent saksmessig, både gjennom konseptvurderingsutvalg, CO₂-regnskap og antikvariske hensyn, og at symbolbetydningen av særlig Picasso og Nesjars kunst som integrert del av Y-blokkas konstruksjon har fått økt betydning i takt med sakens økte oppmerksomhet rundt rivningsvedtak.

Jeg mener at særlig ett vesentlig punkt ikke er nevnt, som også kunne være verdt å diskutere: Hva hadde skjedd om arkitektene rett og slett nektet å tegne regjeringskvartalet og riving av Y-blokka?

Her belyses et paradoksalt element med protester om riving av Y-blokka fra arkitektstanden. Mesteparten av de store byggene som bygges og rives i byen, er jo tegnet og planlagt av arkitekter. Y-blokka er intet unntak, og som resultat av en stor offentlige arkitektkonkurranse har en stor andel norske arkitekter vært med å tegne et regjeringskvartal med revet Y-blokk som premiss.

I denne saken har man derfor en splittet profesjon. Mens akademia og de mer fristilte institusjonene kan uttale seg mot riving, er arkitekturpraksisene avhengige av oppdraget og har liten anledning til å påvirke prosessen eller oppdragets betingelser. De må derfor stå bak sin oppdragsgiver i Statsbygg, antageligvis også gjennom kontraktsmessige forpliktelser. Denne splittelsen gjør at arkitekter ikke oppfattes som objektive og troverdige, og gjør arkitektfaget spredt og lite samlet overfor offentligheten.

Problemstillingen ble belyst allerede i 2007, rett før finanskrisen inntraff, da de verdenskjente arkitektene Peter Eisenman og Rem Koolhaas foreleste på konferansen Urgency på Canadian Center for Architecture i Montréal. Rem Koolhaas beskrev arkitekturens maktløshet i møte med mektige oligarker i Russland og sheiker i Dubai – og den overfladiske symbolarkitekturen som måtte bygges for dem. Eisenmans svar til Koolhaas: Arkitekter kan alltid si nei.

Arkitektenes manglende evne til å samordne faglige avgjørelser vedrørende betimelige etiske spørsmål viser til arkitektbransjens harde konkurransevilkår. Om ett kontor nekter å tegne, vil bare et annet kontor plukke opp oppdraget. Denne konkurranseformen gavner selvfølgelig markedet, men kan påvirke omgivelsene og det felles bebyggeriet negativt. Spørsmålet er da om en fellesavgjørelse om å boikotte riving av Y-blokka ville ført til tilstrekkelig oppslutning til å stanse avgjørelsen.

Som følge av økt bevissthet om klimaproblematikk, ser man at arkitektbransjen er i endring, og at konkurransevilkårene justeres i takt med økt bevissthet om klima og bærekraft. Våren 2019 ble det internasjonale C40-programmet brukt til å selge ut kommunale tomter på Stovner og Furuset, med ti bærekraftskriterier som vurderingsform, fremfor bare pris. Dette viser at noen etater, i dette tilfellet Oslo kommune, går foran. 

Under arkitekturdagen i fjor ble temaet Degrowth belyst som et alternativ til dagens vekstmodell. Her ble modeller for ombygging, resirkulering, energiinnhøsting og overvannshåndtering presentert av internasjonale arkitekter og akademikere. Fellesnevneren var at karbonhungrige «nybygg» må ut, og bærekraftige alternativer må inn. Tine Hegli ved Snøhetta og AHO etterlyste større samarbeid mellom arkitekter om nye løsninger, og mindre konkurranse, for å løse klimaspørsmålet.

Arkitekter har behov for å stå samlet som fagfelt for å stanse byggeprosjekter som bryter etablerte etiske retningslinjer – og samtidig vise vei mot mer bærekraftige samfunnsmodeller. Dette ville også kontorene kunne stille seg bak i faglig solidaritet, noe som vil gjøre at prosjekter som riving av Y-blokka vil ha sterkere mekanismer for å ikke måtte tegnes. 

Jeg etterlyser derfor et sterkere faglig fellesskap som makter å diskutere slike etiske spørsmål, og en boikott-norm som etableres omkring viktige beslutninger. Det vil kontorene måtte stå bak, samtidig som arkitektenes faglige troverdighet som helhet vil økes.