Arkitektnytt

Mir har laget illustrasjoner av arkitektur i snart 20 år. I løpet av disse årene har vi gjort en rekke erfaringer, for eksempel gjennom arbeidet på Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Vi er også involvert i sammenlignbare prosjekter i andre land, for eksempel oppdatering av parken rundt Eiffeltårnet og utvidelsen av Museum of Natural History i New York.

I sammenheng med ståket rundt Lambda tenker vi at det kan være fruktbart om vi deler noen av våre erfaringer og betraktninger rundt det å lage illustrasjoner av arkitektur.

Manipulering

Vi synes det er naturlig at det blir reaksjoner når et ferdig bygg ser annerledes ut enn det gjorde i visualiseringene. I enkelte tilfeller er det uunngåelig at et bygg endrer karakter i prosessen fra konsept til ferdigstilling. Men dette i seg selv er ikke en gyldig unnskyldning for at mange visualiseringer er forledende.

I våre øyne er det på sett og vis blitt normen å lage forledende visualiseringer, men dette er ikke nødvendigvis bevisst manipulering. 

Transparens

Det er blitt standard å fremstille glass og transparens på en måte som vi mener er forledende. Problemet oppstår når intellektuelle konsepter, forankret i idéenes verden blir gitt et fotorealistisk uttrykk. For eksempel er det vanlig å tenke på glass som «ingenting» eller en «lysende flate» – «Bygget svever over en sokkeletasje i glass». Når glass skal illustreres med et fotorealistisk uttrykk, er det svært ofte at de fysiske forutsetningene ikke er til stede for å vise sveving og lysende glassflater på en etterprøvbar måte.

Den vanlige løsningen er å vektlegge konsept foran realisme. De mest brukte strategiene er å lyssette på en urealistisk måte i 3d-programvaren eller lysne glassflatene i Photoshop. Det er også blitt vanlig å forsøke å lage bilder fra det nesten ikke-eksisterende tidsrommet morgen og kveld, hvor det er akkurat like mye intensitet i interiørlys som eksteriørlys. En øvelse som krever ekstrem presisjon for å gi et troverdig resultat og som ofte gir et forvrengt virkelighetsbilde. Og, slik vi ser det, også et etterhvert utslitt «knep».

Det er store rom for feilmargin når man avbilder glass og interiørlys. Vi har som oftest løst denne problematikken med å bruke fotoreferanser av lignende situasjoner for å se hvor stor grad av transparens og refleks man kan forvente i et gitt bilde. Der det er mulig lager vi heller to bilder: Et på dagtid med refleks i vinduene og lite eller ingen interiørlys og et annet bilde etter solnedgang hvor interiørlys kan dominere.

Storytelling

Det er økende interesse for å legge inn historier i visualiseringer. Blant de mest typiske etterspørslene er «foodtrucks» (og hipstere) der det er en åpen plass med hardt dekke, og lek og aktivitet der det er en gressmatte. Foran kulturbygg skal det gjerne foregå gratisforestillinger. Dette er i våre øyne symboler og markører for å styre betrakterens assosiasjonsmønster; I de fleste tilfeller et hult og påklistret budskap.

Vår erfaring er at «storytelling» ofte blir mer negativt mottatt en man skulle tro. Mottaker føler seg ofte manipulert og begynner å stille spørsmål ved avsenders intensjoner. Det er også en tendens at disse virkemidlene fører til et typisk og sjangerbetegnende uttrykk i illustrasjonene. Standardiserte bi-historier har en tendens til å svekke inntrykket av arkitekturens egenart ved at bildene ubevisst kategoriseres som typiske av mottager. Rent praktisk er det svært tidkrevende å løse slike bi-historier på en velintegrert og stilfull måte. Dette er tid som i våre øyne kunne vært brukt bedre, for eksempel på å vise hvordan bygget vil inngå i sine naturlige omgivelser. 

Vi mener det er en god hovedregel å la arkitekturen stå for budskapet i bildet. Visualiseringer som fokuserer på arkitekturens beskaffenhet fremfor et hypotetisk potensial gir effektfulle bilder uten at mottaker føler seg manipulert.

Skygge

I likhet med glass har skyggen fått en symbolsk betydning som avviker fra den rollen vi opplever at den spiller, både i virkeligheten og på bilder. Skyggen har blitt tildelt rollen som «bad guy»: Der det er skygge, er det ikke rom for glede og håp. Skyggen er kanskje antagonisten i fortellingen, men den trengs for å gi kraft og kontrastbunn for de lysere partiene i bildet. Vår erfaring er at lys, og dermed også skygge, materialiserer egenarten til et spesifikt design. Det er gjennom modellering i lys at en form blir «seg selv». 

Vi blir ofte bedt om å minimere effekten av skygge enten ved å plassere solen slik at alle deler av et bygg er opplyst, eller ved å lysne skyggene. 

I våre øyne er denne måten å tenke lys på et problem for både etterprøvbarhet, kunstnerisk kvalitet og hvordan et byggs iboende egenskaper blir fremstilt i illustrasjoner. Ved å bruke mer betegnende lysforhold i illustrasjonene vil bygg og byggets relasjon til omgivelsene fremstå både mer naturlig og med sterkere egenart.

Fotorealisme

Det fotorealistiske billedspråket ligger til grunn for mesteparten av det som i dag oppfattes som etiske overtramp innen visualisering. Et fotorealistisk billedspråk er et signal til mottageren om at «slik vil det bli». Det bør diskuteres om konsepter og ideer bedre kommuniseres i et annet billedspråk. Det er sikkert ikke bare vi i Mir som savner saftige strektegninger, røffe collager og småkitschy akvareller som en levende del av arkitekturverdenen.

Oppsummering

Vi ser med bekymring på fremveksten av et standardisert visuelt språk for formidling av arkitektur, blant annet som et resultat av punktene vi har forsøkt å liste ut her. Arkitektur bør ikke presenteres i rammer som oppfattes som manipulerende dersom bransjen skal beholde tillit.

Visualiseringsbransjen er ung og i all hovedsak sterkt kommersielt orientert. Det finnes ikke organiserte rom for faglig refleksjon, og det er lite kommunikasjon mellom de ulike aktørene. Vi mener derfor at en eventuell holdningsendring til arkitekturvisualisering må komme fra arkitektstanden. 

Arkitekturvisualiseringer preger nyhetsbildet, arkitektenes hjemmesider og sosiale medier. Visualisering er på mange måter i ferd med å bli oppfattet som arkitekturens språk. Det burde være i arkitektenes interesse å bedre kontrollere fremstillingen av sitt eget virke og fag. I enkelte tilfeller likner arkitektenes portfolio til forveksling eiendomsmeglerens.

Man kan se det som at arkitektene får de bildene de fortjener og at visualiseringene speiler en kultur. Men i dette tilfellet er vi mer bekymret for at en ny estetikk skal endre kulturen i arkitekturfaget.