Virkeligheten som utfordring
Av siste samtalen i Litteraturhuset, som skulle dreie seg om arkitektenes bidrag til samfunnsutviklingen, kunne en lett få inntrykk av at studentene tilbringer mye tid i utlandet – fortrinnsvis i fattige land med lite utviklete demokratier. Dette er selvsagt ikke tilfelle, de fleste sitter fremdeles for det meste trygt på studiestedet, eller tar et semester eller to ikke særlig lenger unna enn Århus og Berlin.?
Det flere imidlertid påstår etter slike studieutflukter langt av gårde – som ofte kan arte seg som en form for fagturisme med en varighet styrt av Lånekassas regler for opphold utenfor eget studiested – er at de får med seg noe de ikke lærer hjemme. De må forholde seg til brukere – og det vil i denne sammenhengen si vanlige mennesker – og de blir bedre til å forklare hva de driver med som arkitekter. Det kan uansett være nyttige ferdigheter å ta med videre, men dersom det er sånn at en helst må et langt stykke unna studiestedet for å møte virkeligheten, har utdanningen en utfordring.
Diskusjonen ga to hint om det å forholde seg til virkeligheten. Mye kan tyde på at det er relativt liten forståelse om hva økt globalisering vil ha av faglige og yrkesmessige konsekvenser. Om en best tilegner seg slik innsikt ved kursing, bak en dataskjerm på tegnebordet, eller ved å jobbe med fattigfolk i et katastrofeutsatt byområde i sør, kan opplagt diskuteres.
Dessuten kan det virke som om ikke bare utdanningen, men også praksis her på berget, i tråd med internasjonale trender går i såpass syntetisk og konseptuell retning at en må rundt halve kloden for å få med seg reell og samfunnsrettet kompetanse. Har arkitektbransjen rett og slett pakket seg så godt inn i sin egen verden at en ikke lenger trenger å vite noe om brukerkommunikasjon, og at medvirkning er noe eksotisk som en helst ikke bedriver på nyrike hjemtrakter?
Noen yngre tilhørere bemerket i pausen at det kanskje var slik diskusjonene foregikk i 70-åra. De hadde et poeng – for det er vel omtrent så lenge siden at medvirkning var i nærheten av å være trendy i faglig sammenheng.
I invitasjonen til samtalen ble spørsmålet reist om arkitektene skal redde verden. Heldigvis ble ikke den utfordringen berørt, for ett svar måtte nødvendigvis bli at en i så fall helst bør holde seg hjemme.
Dette debattinnlegget sto opprinnelig på trykk i Arkitektnytt nr 04/2011. Redaksjonen mottok innlegget per epost etter siste Arkitektnyttsamtale 17. februar. Det ble dessverre ikke registrert før Sven Erik Svendsen tok kontakt med redaksjonen etter dødlinje for Arkitektnytt 03/2011.