Arkitektnytt

Først en snarvisitt til raljeringen over setningen «Germanarane var framtida». Historia viser jo at det var de. Ganske enkelt fordi de overtok samfunnsutviklingen, basert kanskje først og fremst på en annen innstilling til teknologi og velferdsfordeling. Det er for eksempel litt artig å lese betraktningene som allerede Plinius den eldre gjorde seg om gallernes halvmekaniske innhøstningsmaskiner for korn. Og så reflektere litt over hvorfor romerne på tross av at de anerkjente effektiviteten, følte det under deres verdighet å kopiere disse barbarene…
 

Vel. I dag er det vi, det vil si «Vesten», som dominerer verden med vårt tenkesett,
nettopp basert på teknologi. Altså tilhørte vi i sin tid framtida. Om vi fortsatt tilhører den,
er en annen sak – også den vel verd å reflektere over. Men det får bli ved en annen anledning.
 

Så til det som synes tyngst å svelge for Tenfjord: Ødegårdens påstander om germanerne og demokratiet. Jeg skal ikke ha for sterke meninger om germanerne generelt. Men så langt det gjelder våre forfedre i Norden, tør jeg henvise til originalkilder som våre eldste landslover og Magnus Lagabøtes senere landslov. Om det har interesse, tør jeg her å vise til min artikkel «Folkestyre i hundrevis av år – for hundrevis av år siden» i Plan og Arbeid nr 6/1992.
 

Her peker jeg blant annet på at Eidsvollsforsamlingen på viktige felt slo inn åpne dører, for: «(…) på grunnplanet, det som teller mest i hverdagen – og dermed har størst oppdragende effekt – der hadde folk sjølstyre til langt opp i dansketida. Med noen relikter, som i tilfelle Musgjerd, til langt forbi folke-
styrets gjeninnføring i 1814. Denne gangen etter et noe fremmed gresk/fransk mønster. Tross Riksforsamlingen: Tredd nedover hodene på folk, ovenfra.
 

(…) Vi har å gjøre med en konflikt mellom folkesjel og importidealer, som vi nok burde ofret litt større oppmerksomhet. Også i dag.»
 

Tacitus omtaler germanernes styresett slik (i Ødegårdens oversettelse): «Kongane hadde ikkje noka uinnskrenka eller vilkårleg makt. Viktige avgjerder vart tekne i fellesskap.» Ifølge Magnus Lagabøte, 1250 år senere, gjaldt dette nedover i systemet også. Helt ned til beslutningsmyndighet om bord i skip. Der var øverste myndighet skipstinget, hvor hver mann hadde én stemme – unntatt i uvær, da hadde styrmannen enekommando. 
 

I en litt annen sammenheng «arresterer» Tenfjord Ødegården for å overse det faktum at også vi hadde slaver (treller). Men han refererer Tacitus klart nok på dette feltet også: «Inga finare oppfostring gjorde det mogleg å skilje mellom herre og trell. … (Dei) høyrde med til samfunnet, om lag som leilendingane i det romerske samfunnet.»
 

Kvinnene i dette samfunnet, så langt vi har referanser fra norrøn litteratur og fra lovverket, stod også mye friere enn det kirka etter hvert tillot. For den bragte med seg mye romersk kultur innbakt i religionsoppfatningen…

«På bygda» var det imidlertid umulig ikke å likestille kvinne og mann i den praktiske hverdagen, simpelthen for å overleve. At lovverket både før og etter 1814 diskriminerte kvinnfolka, er derfor langt på veg en annen sak.
 

Til slutt bare dette: Like til min «døyan’ dag» vil jeg fortsatt forundre meg over hvordan våre forfedre i vikingtiden maktet å bygge opp en statsliknende organisering av et så ekstremt spredtbosatt areal som det Norgesveldet i sin tid omfattet. Helt fra Grønland til Båhuslen…
 

Olav Ødegården fortjener heller takk enn tyn for sitt tankevekkende og velskrevne essay.

 

Røyne Kyllingstad, arkitekt MNA