Arkitektnytt

Fjordbyen utvikles fortsatt i Oslo, og et av de neste trinnene i planen er utviklingen av Filipstad. På nettsidene til Oslo kommune står det at «Filipstad skal bli et attraktivt område for både innbyggere i Osloregionen og for tilreisende fra inn- og utland». For attraktivt, les: dyrt. Men det må det ikke nødvendigvis bli. Oslo kommune eier nemlig deler av planområdet.

Mer spesifikt er det omtrent 320 dekar store planområdet som Filipstad utgjør eid av Hav Eiendom og Bane Nor Eiendom. Hav Eiendom er et datterselskap av Oslo Havn KF, et kommunalt foretak. Bane Nor eiendom er eid av det statlige foretaket Bane Nor SF, som igjen er 100 prosent statlig eid og underlagt Samferdselsdepartementet.

Bystyret kan endre instruksen til Oslo Havn KF til noe de må gjøre med Filipstad, og Oslo Havn KF kan instruere datterselskap gjennom generalforsamling. Bystyret kan dermed gripe inn i utviklingen av Filipstad og instruere om at det utvikles et kommunalt boligtilbud i planområdet. De kan også definere hvor mange boliger, og type boliger.

Så er det jo et spørsmål om kommunen skal bruke så dyre tomter på kommunale leieboere, eller om de skal kjøpe billigere tomter og boliger i indre og ytre øst og heller få flere boliger for pengene. Ja takk, begge deler må være svaret. Det er naivt å tro at vi kan bygge opp en velfungerende kommunal boligsektor uten å investere massivt inn i utviklingen av den. Oslo kommunes egen spredningspolitikk for kommunale boliger tilsier også at det må kjøpes inn boliger i dyrere nabolag dersom man skal oppnå målet om en nedgang i segregasjonsgraden mellom kommunale boliger og alle boliger.

Planene for Filipstad innebærer «et sted mellom 2200-3000 boliger. 300 av disse kan inneholde en utleiedel». Merk, kan inneholde en utleiedel. Vil det si at 300 leieboere kan være så heldige at de får lov til å betale ned på boliglånet til noen som har økonomiske muskler nok til å kjøpe seg en bolig med utleiedel på Filipstad? På Grønlikaia, hvor kommunen fortsatt kan trekke i nødbremsen, ser det også ut til at alle boligene tilegnes det øvre økonomiske sjiktet. Kanskje er planen en slags absurd trickle down boligpolitikk, men sannsynligvis er det ikke noen dypere plan enn bunnlinja.

Vage kan-formuleringer om disposisjonsform og sosiale boligtilbud er ikke nok til å få eiendomsutviklere som jobber med et kommersielt mandat til å ta boligsosiale hensyn. Bystyret må tørre å ta lederskap over byutviklingen i Oslo for å sikre en sosial boligutvikling. Hvis ikke kommunen engang tar ansvar for en sosial boligutvikling på de eiendommene som kommunen selv eier, hvem skal så gjøre det?

Boligpolitikken er en av de største driverne av sosial ulikhet i Norge. Og i Oslo er det nærmest umulig å kjøpe en egen bolig uten arv, eller at foresatte på annen måte hjelper til med egenkapital. Sosial ulikhet går på den måten i arv gjennom boligmarkedet.

Bystyret i Oslo har nylig vedtatt en ny forskrift om kommunal bostøtte i Oslo. Der har de økt grensen for når ungdommers inntekt skal telle med i brutto husholdningsinntekt i beregningen av kommunal bostøtte, fra tidligere 18, til nå fylte 20 år. Det er et lite, men viktig skritt i retning av å utjevne ulikhetene i muligheter som barn og unge i Oslo vokser opp med, avhengig av hvilken sosioøkonomisk bakgrunn de er født inn i. Det er også grunn til å anta at aldersgrensen for når ungdommers inntekt skal telle med i inntektsgrunnlaget for vurdering av tildeling av kommunal bolig økes tilsvarende, når forskrift om tildeling av kommunal bolig i Oslo nå revideres.

Men, det hjelper lite å ha rett på en kommunal bolig hvis det ikke er kommunale boliger å oppdrive. Behovet for kommunale utleieboliger er langt større enn tilbudet, og ventelisten for å få en kommunal bolig er ofte lang som et vondt år (sic!). Det er bydelene i Oslo som vedtar tildeling av kommunale boliger, og på grunn av underfinansieringen av kommunal boligsektor må mange bydeler prioritere hardt mellom ellers kvalifiserte søkere.

Det har ikke bare en uheldig effekt for dem som har rett på en kommunal bolig, men likevel ikke får det, eller for dem som sitter med hjertet i halsen ved hver kontraktsfornyelse, men også for bomiljøene i de kommunale leiegårdene som blir preget av en opphopning av ulike, og til dels konfliktfylte, levekårsutfordringer.

Saksbehandlingen i bydelene, av blant annet søknad om bytte av kommunal bolig, er preget av på samme tid vilkårlighet og rigiditet. En del saksbehandlere tyr også i noen tilfeller til vel kreative begrunnelser i sine avslag. Vi kan bare anta at det grunnes desperasjon og ikke uvilje.

Vi kan ikke akseptere at det bygges dyrt i Fjordbyen for dem som allerede har mest fra før, når dem som har minst fortsatt står i kø, eller bor i uegnede boliger i uegnede bomiljø. VI kan ikke akseptere at det vokser opp barn og unge i byen vår som opplever at samfunnet er rigget mot dem, fra vugge til grav.

Et godt sted å starte arbeidet med å utjevne forskjeller vil være å ta tilbake styringen over boligpolitikken i byen, og bystyret innehar den muligheten, i alle fall på Hav Eiendom sine tomter. Det er ikke tilstrekkelig å bygge flere boliger hvis det ikke er noen som sørger for at boligene fordeles dem som har det mest påtrengende boligbehovet. For å bedre forholdene i den kommunale boligsektoren så trenger vi mange flere kommunale utleieboliger -og vi trenger dem nå.

Mari Løken
prosjektleder for Leieboerforeningens Lokallag for kommunale leieboere i Oslo