Arkitektnytt

Når et boligprosjekt er i startgropen, må målgruppen beskrives så tidlig som mulig. Uten et klart bilde av hvem som skal bo i de nye boligene, er det vanskelig å treffe markedet.  Det finnes mange eksempler på prosjekter som er kommet for langt når man forsøker å målrette dem. Bordet fanger.

I fremtidens boligmarked vil opplyste boligbrukere få mer makt. Det krever nytenkning i alle ledd av verdikjeden. Målgruppeanalysene må gjøres langt grundigere og langt tidligere enn i dag. Alle involverte må ha presis kunnskap om hvem de henvender seg til, dvs. brukerforståelse fra A til Å. Oversatt til den praktiske hverdag betyr det å sette ansikt og kropp på potensielle kjøpere. Utbyggerne må skaffe seg kunnskap om deres alder, nåværende bosted, vaner og holdninger. Hvilket nabolag ønsker de seg? Hvor trendfølsomme er de? Den nødvendige innsikten får man bare om man har riktig kompetansemiks fra start til slutt i prosjektet.

Taus kompetanse

En viktig komponent i de fleste kompetanser er praktisk og erfaringsbasert. Det er denne som kalles taus kompetanse. Den er vanskelig å sette ord på, vanskelig å lese seg til og vanskelig å formidle til andre. Interiørarkitektenes tause kompetanse er boligbrukerkompetansen. Den har sitt utspring i tett kontakt med boligbrukere gjennom lang tid. Vi vet hvordan folk bor og hvordan de tenker. Erfaring gjør at vi raskt forstår skiftende kundeønsker og har følsomhet for ulike segmenters prioriteringer og økonomiske tålegrenser. 

Vi vet at dagens boligkjøpere etterspør mer enn selve boligen. De stiller immaterielle krav, og boligleverandørenes svar på dette bør være tydelige konsepter rettet mot klart definerte brukergrupper. Konseptet er godt når boligen fungerer som identitetsmarkør, skaper tilhørighet og sist, men ikke minst, når totalpakken er god.   

Hvor skal sykkelen parkeres?

La meg ta et enkelt og svært praktisk eksempel: Boligprosjekt X ligger midt i byen og retter seg mot en yngre, urban kjøpergruppe som har sykkel som foretrukket fremkomstmiddel.  Sentrale spørsmål i prosjekteringen blir da: Hvor skal syklene parkeres, hvor skal de vaskes, hvor skal de repareres og hvordan skal de fraktes gjennom fellesarealer som selvsagt påføres stor slitasje? I dette tilfellet kan vi raskt konkludere med at fellesarealene må ha materialer og overflater som tåler røff bruk og er enkle å vedlikeholde, for vi kan neppe legge til grunn at beboerne påtar seg renholdsansvar for trappeoppganger og korridorer.  Slik kan vi fortsette å utbrodere resonnementet. Poenget er at brukerne må settes i forsetet når konseptet og uttrykket skal utformes.  For å være helt tydelig: Det er ikke arkitekten, ingeniøren, økonomen eller interiørarkitekten som skal ha det avgjørende ordet. Det skal de fremtidige brukerne ha, og da behøver vi inngående kunnskap om dem.

Vi må vite hvor i byen prosjektet ligger, hvem det er relevant for, hva potensielle kjøpere vil signalisere om seg selv, hvordan de stiller seg til vedlikehold og hva de ønsker av fasiliteter.  Tilbake til eksempelet: Velger vi eksempelvis eksklusivt treverk, vil det sannsynligvis medføre hyppige og kostbare vedlikeholds-

intervaller. Det er ikke sikkert målgruppen synes det er en god idé. Man kan gjerne legge seg på det jeg kaller «kulturhusnivå», dersom man vet at betalingsviljen er der, men i vår tid er det som regel fornuftig å demokratisere løsningene: Holdbare materialer, god logistikk, enkelt vedlikehold og en stil som brukerne identifiserer seg med.

Enklere jobb for markedsavdelingen

Utforming av relevante konsepter forutsetter at vi kjenner målgruppen helt fra prosjektstart, og forstår kjøpernes preferanser. Når utbyggerne vet hvem de henvender seg til, vil prosjektet treffe bedre i markedet, og det blir lettere for markedsavdelingen å gjøre en god jobb. Boligbrukerkompetansen er nøkkelen. Den finnes hos interiørarkitektene. Det er bare å ta den i bruk.