Arkitektnytt

Få NILere har ytret seg, men som viktige premissleverandører bør vi delta i det offentlige ordskiftet. Dette er et forsøk på å dra i gang en debatt.  

 Det mangler ikke på synspunkter om hjemmekontorets fortreffelighet. Noen mener at det kommer til å danke ut den tradisjonelle kontorarbeidsplassen. Skal vi tro på det?

Ikke misforstå meg. Arbeidslivet vil neppe vende tilbake til utgangspunktet; økt bruk av hjemmekontor er kommet for å bli. Arbeidsprosessene blir mer og mer digitaliserte, og jobben kan utføres fra mange lokasjoner.

Forregner vi oss?

 Pandemien har hatt enorme kostnader på alle plan, men den har likevel gitt én positiv gevinst: Den digitale kompetansen i befolkningen har økt til et nivå som HR-avdelingene på forhånd bare kunne drømme om. Dette vil selvfølgelig øke teknologioptimismen og sette fart på produktutvikling og FoU. I en slik situasjon er det lett å glemme den menneskelige faktoren. Det er nettopp her interiørarkitektene har sin faglige styrke og må kjenne sin besøkelsestid.  Vi har en førstelinjekompetanse som andre i verdikjeden mangler. Vi er tett på sluttbrukerne og har lang trening i å analysere behov og behovsendring. Sist, men ikke minst, vi er spesialister på arealutnyttelse og funksjonelle fysiske arbeidsmiljøer.

Det siste året har illustrert det som egentlig er innlysende: Folk og roboter må organiseres på ulikt vis. En rasjonell og effektiv digital arbeidssituasjon er for de fleste ikke nok. Ser vi bort fra ergonomiske mangler, har hjemmekontoret fungert forbausende godt. Medarbeiderne har spart reisetid, og den praktiske hverdagen er på mange måter blitt enklere (men ganske problematisk for den som både skal jobbe og drive hjemmeskole.)  Til tross for fordelene rapporterer folk om en følelse av savn og isolasjon. Noen bruker sterkere ord og beskriver en fengselsfølelse.

Livet på hjemmekontoret er i lengden ensidig, og fellesskap, arbeidsmiljø og trivsel blir fort skadelidende. Disse «myke» sidene av bedriften er produksjonsfaktorer på linje med teknologi og andre «harde» innsatsfaktorer. Spissformulert: Forsøk å kombinere det ypperste av teknologi med lav motivasjon, mangel på entusiasme og en fragmentert bedriftskultur. Resultatet er forutsigbart.

Utfordringen

Fremtidsutfordringen blir derfor optimal tilrettelegging for veksling mellom fast arbeidsplass, hjemmekontor og andre fysiske samhandlingsarenaer. Her kommer arkitekter og interiørarkitekter til å spille en sentral rolle.  Er vi forberedt på det?

Vi har lagt mye energi i å utvikle nye konsepter knyttet til coworking og aktivitetsbaserte arbeidsplasser. Slike arbeidsplasser ble ansett som fleksible og skreddersydd for det nye arbeidslivet. Dette stemmer fremdeles et stykke på vei, men nå har pandemien forsynt oss med en ny kortstokk. Vi må skape løsninger for en verden som krever en helt annen type fleksibilitet – en verden som var ukjent for ett år siden. Hovedspørsmålet blir dette: Hva skal til for å få organisasjonen til å henge sammen når folk kan jobbe hvor som helst?

Norske kontorarbeidsplasser har vært berørt siden mars. Som interiørarkitekter er vi i førstelinjen når endringene treffer kontormarkedet, enten det skyldes korona eller alternative måter å organisere arbeidet på. Hvilke erfaringer har NILerne gjort seg det siste året? Hvem flere tør spå rundt fremtidens arbeidsplass?

Trond Ramsøskar, interiørarkitekt MNIL, Ramsøskar Interiørarkitekter