Arkitektnytt

Vårt ærend er ikke å vurdere Lotte Sandbergs anmeldelse, Mellbye Arkitekters løsning, eller om fornyelse av interiørene var funksjonelt eller på annen måte påkrevet. Jack Sæterdal har behørig tatt seg av de forholdene i en kommentar til Lotte Sandbergs anmeldelse. Hans ergrelse er forståelig og høyst berettiget. Vi er opptatt av hvordan slikt kan skje, hvordan det kan hindres, og hvilke forskrifter, bestemmelser og regler som er interessante i den sammenhengen. Det er:

– Plan- og bygningsloven § 31-1, som sier: Ved varetakelse av eksisterende byggverk, oppussing og rehabilitering skal kommunen se til at all historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til byggverks ytre, så vidt mulig blir bevart.

– Forskrift om offentlige anskaffelser, som krever at innkjøp over en viss verdi skal kunngjøres, at det kan velges mellom forskjellige varianter av konkurranse, og at man under visse omstendigheter kan gå til direkte kontrahering.

– NALs etiske regler, som omfatter bestemmelser om arkitekters kollegiale forhold.
Interessen for bevaring av bygninger av kulturell eller historisk verdi har i hovedtrekk dreiet seg om det man for enkelhets skyld kan kalle den historiske perioden. Når det gjelder tiden umiddelbart før og etter krigen, den «moderne» perioden og frem til vår tid, er oppmerksomheten mindre. Mange av disse bygningene er spesielt utsatt for ombygging og utvidelser som går langt utover vanlig rehabilitering. Det kan være et berettiget behov for å innfri tekniske og funksjonelle krav, for å bevare kombinasjonen av bygning og virksomhet.

Som det fremgår knyttes den arkitektoniske og kulturelle verdien bare til byggverkets ytre, og dette skal bare så vidt mulig bevares. Allerede i utgangspunktet renonserer altså loven på å bli et virkemiddel for å ivareta viktige deler av kulturarven.

I juni 2010 henvendte vi oss til arkitekturrådet i plan- og bygningsetaten i Oslo når det gjelder problemstillingen. Arkitekturrådet svarer at man «vurderer dagens planverktøy som godt nok til å ivareta bygningers bevaringsverdi», og oppfordrer dessuten etatens medarbeidere til «å utøve faglig skjønn, med spesiell oppmerksomhet på ivaretakelse av bevaringsverdier og kvaliteter» samt «å bruke Byantikvarens fagkompetanse aktivt».

Lovens begrensning til så vidt mulig å gjelde bygningens ytre, har ikke arkitekturrådet kommentert.
Vi har for øvrig også drøftet problemstillingen med riksantikvar Jørn Holme og da fungerende byantikvar Morten Stige. Responsen var velvillig, men det ble også gitt uttrykk for at dette var en sak hvor arkitektene burde feie for egen dør.

De fleste vil være enig om at innføringen av forskriften om offentlige tjenestekjøp er bra. Men forskriften gir også muligheter for direkte kontrahering, som i dette tilfellet ville forstås av et bredt fagmiljø. I saken om nye funksjoner og nye grep i interiøret i Det Norske Teatret er det derfor nærliggende å stille et spørsmål til prosjektledelsen: Hvorfor konkurranse? I den aktuelle saken burde argumentene for direkte kontrahering, som forskriften åpner for, være lette å finne. Er det noe resonnement som forsvarer at ikke arkitekten for den opprinnelige byggesaken i dette tilfellet skulle bli tildelt oppdraget, uten konkurranse? Alternativt kunne man valgt en konkurranseform som på legal, forsvarlig måte og høyst forståelig hadde sannsynliggjort at opprinnelig arkitekt ville få oppdraget.

I vår tid har arkitekter erobret stadig nye posisjoner, også innenfor prosjektledelse og byggherreombud, både i offentlig og privat virksomhet. Vi vil tro de er godt kjent med ovennevnte problemstilling. Tar de del i overveininger og valg av prosess? Har de noe å fortelle fra bakrommet?

Neste spørsmål – eller snarere forundring – er knyttet til arkitekters iver etter å konkurrere. Hva med en ørliten tenkepause før man stilte opp? Gjerne med selvransakelse: Er dette en sak hvor faglig solidaritet kanskje er viktigere enn mulighet for et oppdrag?

Hvor er NAL og Arkitektbedriftene i disse problemstillingene? Bør NALs etiske regler nok en gang vurderes med tanke på bedre, skarpere formuleringer? Eller er det slik at vi heller bør dyrke en sterkere kultur når det gjelder å bruke de bestemmelser vi allerede har? Konduite er et gammelt begrep som vi kanskje kunne blåse liv i. Arkitektur er rammet av det snodige forhold at loven om opphavsrett til åndsverk beskytter tegningen av huset, men ikke bygningen. Det må vi akseptere, men nettopp derfor er det viktig å forstå betydningen av en kollegial kultur.

Temaet er høyst aktuelt. Ombygningen i Det Norske Teatret har tydeliggjort problemene. Spørsmålet er om bygninger med anerkjente arkitektoniske kvaliteter skal fornyes etter skiftende tiders smak og behag. Det kan føre til utvanning av opprinnelige kvaliteter og sammenhenger. Vi vil på det sterkeste anmode NAL og Arkitektbedriftene om å å engasjere seg for å oppnå at arkitekturverk av nyere dato får en sterkere posisjon – et sted mellom fredning og fritt frem.