Arkitektnytt

I oktober 2019 fortalte Kjersti Hembre i kulturmagasinet PLNTY at Erling Viksjø løste byrommene rundt Y-blokken på en «elegant» måte: «Han tok et genialt grep ved å gi ett rom for kirke, ett rom for biblioteket, ett for høyblokka, slik at de er i samspill.» Men er Trefoldighetskirken og Deichman «i samspill» når en av Y-blokkens armer skiller dem fra hverandre? Viksjø så på de to bygningene som et ulykkelig ektepar, derfor var det ikke samspill, men skilsmisse som måtte til.

I mitt forrige debattinnlegg (som handlet mest om Arkitekturopprøret) skrev jeg: «Nå er Y-blokken borte, vi er kvitt dens avvisende vegg mot Akersgata og kan puste ut.» Vedlagte foto demonstrer poenget. Er dette «et genialt grep»?

UNESCO-bygningen i Paris var uten tvil forbildet for Viksjø. Også den er en Y-blokk, bare mye større enn den norske etterkommeren. (Åtte etasjer i Paris mot 3-5 i Oslo, 150 meter fra enden på en arm til enden på annen, 90 meter er den tilsvarende avstanden i Oslo.) Hvorfor er Y-en helt problemfri i Paris, mens Viksjøs Y ga oss «den avvisende veggen mot Akersgata» og en nesten-kollisjon med Deichman? Jo, fordi det franske forbildet ligger inne i et kjempekvartal og ikke har konflikter i forhold til eldre bebyggelse. En Y-blokk er en kjempeskulptur som passer best i parkmessige omgivelser.

Som direktør for Arkitekturmuseet var jeg i 1999 ansvarlig for museets store Erling Viksjø-utstilling. Det førte til debatt i Oslo-avisene. Etter bombeangrepet i 2011 oppsto det en ny strid om Viksjø knyttet til Høyblokkens skjebne. Statsråd Rigmor Aaserud hadde som kjent åpnet for at Høyblokken kunne rives.

I begge tilfeller hevdet jeg at Erling Viksjø var en glimrende arkitekt, men som mange andre av de tidlige modernistene hadde han visse vansker med å håndtere tradisjonelle bysituasjoner. Og at Oslo Helseråd og Y-blokken var eksempler på det. Min posisjon har ikke endret seg når det gjelder Erling Viksjøs evner som formgiver og hans, til tider, manglende innlevelse i etablerte urbane situasjoner.

Vi hadde en debatt om Y-blokken skulle rives. Nå er den revet og vi kan ha en debatt om det var riktig å rive. Men det vil bli en reprise, alle argumenter er kjent. Derfor er det nyttigst å komme med innspill til hva som kan gjøres i den aktuelle situasjon. For Kjersti Hembre har helt rett at kostnadene for det nye regjeringskvartalet er bekymringsfulle. Et regjeringsskifte til høsten kan muliggjøre reduksjoner, for eksempel på høydene til blokkene langs Grubbegata. Og å la Utenriksdepartementet bli værende i Victoria terrasse.

Men det er én rivesak og én kostnad som vi bør være jublende glade for at regjeringen har tatt: De to ekstra etasjene som Høyblokken fikk i 1990 er snart bort. Erling Viksjøs hovedverk får tilbake sin opprinnelige profil.

Ulf Grønvold