Arkitektnytt

Når NAL i disse 97 årene utelukkende har hatt presidenter bosatt i Oslo-området tyder det på at man så langt ikke har klart å følge opp intensjonen bak opprettelsen; nemlig å skape et nasjonalt felles organ for arkitektene. Nominasjonen av dette årets landsstyre, samt den etterfølgende debatt tyder imidlertid på at denne kuriøse tradisjon kanskje kan være ved veis ende. Mange av forbundets medlemmer finner det uforståelig at det ikke skal være mulig å finne egnede kandidater til presidentvervet i NAL, utenfor et lite hovedstadmiljø.

Representantskapet er foreningens øverste myndighetsorgan, som bestemmer hvilken retning forbundet skal ha. Representantskapet utpeker også medlemmer til valgkomiteen, som er gitt oppgaven med å nominere nytt landsstyre. Dette gjøres som en lukket nominasjon, en form man saktens kan diskutere, men som inntil videre må respekteres frem til en alternativ prosess eventuelt blir en realitet. 

I NALs vedtekter gis det også mulighet for deltakerne til representantskapsmøtet, å foreslå nye saker i møtet. OAF har allerede forhåndsvarslet benkeforslag om at de ønsker Peter Butenschøn som alternativ kandidat til president. Et saksfremlegg som i utgangspunktet er uproblematisk, men som er hausset opp til en offentlig maktkamp som i liten grad bidrar til foreningens omdømme.

At valgkomiteen i år har nominert en president som ikke bor i Oslo, og som ifølge to forhenværende presidenter, ikke besitter anerkjente kvalifikasjoner for suksess, får de skrekkslagne ekspresidenter til å trykke på katastrofeknappen. I tillegg bys det raust på historier om administrasjonens og landsstyrets interne samarbeidsforhold. Derved serveres dagspressen en gylden anledning til å meske seg i historier om splid og strid i organisasjonen på en måte vi opplever fjernt fra virkeligheten, og som foreningen er svært lite tjent med. Det er lite tillitvekkende at to ekspresidenter utviser så lite omtanke for sitt forbund.

Det er ingen tvil om at Peter Butenschøn har vært en profilert aktør i norsk kulturliv gjennom flere tiår, og at han kan vise til en sjeldent imponerende CV. Vi kan forstå at Wiig og Stokke unner sin kollega anerkjennelse for dette.  Vi stiller oss imidlertid tvilende til om presidentvervet i NAL er riktig påskjønnelse for lang og tro tjeneste i kulturlivet.  Ville det ikke være mer naturlig at Wiig og Stokke i stedet nominerte sin kollega og venn til kongens fortjenestemedalje, Ridder av ST Olavs orden, eller foreslår at han får sitt navn knyttet til en plass eller en vei.  Vi mener at dette ville være en adekvat anerkjennelse av
Peter Butenschøn’s bedrifter.

Den kommende presidenten i NAL bør etter vår mening ha smidighet og evne til nytenkning og fremsynthet snarere enn en overfylt pondus og fasitsvar på hvordan fremtidens utfordringer skal løses. Presidenten må kunne skille ballen fra mannen i delikate og komplekse utfordringer.

Organisasjonen har behov for en president som kan begeistre, som har evne til å samarbeide, formidle og samle, i en tid hvor NAL har vært preget av uro og med et finsansmarked snudd opp ned og som truer arbeidsplassene våre.

Vi mener Kjersti Nerseth har disse egenskaper, som er nødvendig for å utøve det viktige vervet det er å lede og motivere et styre, og et nasjonalt forbund, og har grunn til å tro at dette er årsaken til at valgkomiteen har valgt nettopp Kjersti Nerseth som kandidat til presidentvervet.

Derfor gir styret i BAF sin støtte til valgkomiteens vurderinger og forslag til nytt landstyre.

Styret i Bergen Arkitektforening 

Morten Ramm Salbu, leder, Siv Senneset, nestleder

Heidi Hauen, Anne Carlsen, Liv Grønningsæther, Jan Erik Rossow Bartz-Johannessen og Irmelin Rose Fisch Vågen