Arkitektnytt

Christian Ringnes og frustrerte Grønlandsbeboere stilte seg nylig negative til «ideen om et friområde for gatenarkomaner» i en sak i E24. Eiendomsutvikleren henviser til økt kriminalitet som en konsekvens av et værested på Elgsletta, men debatten om et slikt tiltak handler ikke om å tilrettelegge for mer utrygghet i bydelen, derimot handler debatten om hvordan rusmisbruk kan forebygges på en human måte.

Værested, ikke friområde!

Friområde, som værested ofte omtales som i media, forbindes med lovløshet. Det vekker assosiasjoner til The Needle Park, nå Park Platzspits i Zurich. The Needle Park var et friområdetiltak på 90-tallet, hvor hensikten var å avgrense rusmisbruk. Det ble i midlertidig et brennpunkt for rusmiljøer i Europa, og var sånn sett mislykket. Stedet førte til store ansamlinger av rusmisbrukere.

Elgsletta kan minne om det samme. Parken er preget av rusmisbruk, sporadiske tilfeller av vold og langing; ungdomskriminalitet er en signifikant bidragsyter til utfordringene. Et friområdetiltak er sånn sett lite gunstig for Grønland, men et værested er ikke det samme som et friområde.

Et værested er et avgrenset uteområde, som fungerer som et psykologisk og sosialt tilbud i rusomsorgen. Hensikten med et slikt tilbud er å fasilitere for at rusmisbruk kan gjøres i trygge og sanitære omgivelser, skjermet for det offentlige bybildet. Et værested minner mer om et utendørs sprøyterom enn et friområde uten klare føringer, nettopp fordi det følges opp av rusomsorgen.

Hvorfor nevnes bare Elgsletta?

Tvangsmigrasjonen til Oslos rusmiljø startet i Slottsparken på 70-tallet. I vandringen mot Hausmannskvartalene og Elgsletta, har rusmiljøet vært innom Spikkersuppa, Lille Grensen, Egertorget, Kvadraturen, Karl Johan, Jernbanetorget, Plata, Skippergata, Platået og Brugata. Det viser til at utfordringene med rusmisbruk på Grønland ikke er nye problematikker - konteksten er bare annerledes.

Som sagt, er det innlysende at Elgsletta ikke er egnet som et værested. Parken ligger like ved Vahl og Hersleb skole, og i nærheten av oppvekstmiljø på Grønland. Likevel burde ikke væresteder avskrives som egnede tiltak for rusmiljøet i sentrum.

Formelen for suksess

Om væresteder er tilpasset for rusmiljøet, vil det ikke være nødvendig å benytte rusmidler utenfor avgrensningene. Det krever at rusmiljøet aktivt kan medvirke, fordi særbehovene til utforming er ukjente. I dag er det få, om ikke null, plasser hvor rusmisbrukere kan oppholde seg i ruset tilstand uten at det kommer i konflikt med andre brukergrupper av byen.

Væresteder er derfor et urbant behov hos en tallrik marginalisert brukergruppe av byen. Samtidig vil det skåne allmenheten mot lysskye aktiviteter som injisering. Det gir også rusomsorgen bedre forutsetninger for forebyggende og helsefremmende arbeid. Rusmisbruk er tross alt en helseutfordring etter rusreformen av 2019.

Desentraliserende tiltak mot større ansamlinger av rusmisbrukere er en ambisjon i Byrådets strategiske plan for rusfeltet i Oslo. Det tilsier at det kan være gunstig med flere værestedtiltak. Væresteder vil føre til permanente plasseringer av rusmiljøet, noe som vil avlaste byrom som i dag har utfordringer med rusmisbruk. Ved å fragmentere rusmiljøet, vil man unngå tendenser som minner om The Needle Park.

En viktig forutsetning for at slike tilbud i rusomsorgen kan bli vellykkede er sentralitet. Det gjør planoppgaven med å plassere væresteder mer kompleks, særlig i Oslo sentrum, men det byr på spennende urbane potensialer for den nye typen byrom.

Hva med de andre utfordringene på Grønland?

Urtekvartalet, som Christian Ringnes' Eiendomsspar utvikler, er en del av områdeløftet på Grønland og Tøyen. Prosjektet legger vekt på næring og kontor. Høyskolen i Kristiania er en av de signerte leietakerne. Det har ført til en ambisjon om å gjøre Elgsletta til et knutepunkt for kunstutdanning i Oslo, ved at parken er mellom det gamle hovedbygget til Westerdals, nå Campus Fjerdingen ved Høyskolen i Kristiania, og den nye campusen på Urtekvartalet.

Prosjektet tar i midlertidig ikke tak i et større behov på Grønland. Ungdommen trenger bedre sosiale og kulturelle tilbud, hvor alle kan delta uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Det burde være en større satsning på lokaler for fritidsklubber og på sosiale-arenaer i byrom. Oppvekstsvilkårene i bydelen kan styrkes igjennom tiltak som er rettet mot ungdommen, og det kan til dels forebygge mot ungdomskriminalitet. Elgsletta kan bli et byrom for ungdommen på Grønland og for studentene ved Høyskolen i Kristiania, men det krever handling og økonomisk vilje.

Som det er i dag, står Urtekvartalet i fare for å bidra til gentrifisering. Prosjektet vil ikke nødvendigvis forbedre forholdene i bydelen, men heller kunne føre til et nytt Grønland der det ikke er plass til dagens befolkning. Kunstindustrien er trossalt en av de minst mangfoldige bransjene, hvor studenter med etnisk norsk bakgrunn er i sterkt flertall.

Om Christian Ringnes virkelig vil forbedre forholdene på Grønland, må eiendomsutvikleren belage seg på at utviklingen av Urtekvartalet trenger væresteder for rusmiljøet i andre deler av Oslo, og en restaurert park på Elgsletta for minoritetsungdommen og kunststudentene.

Heller hvordan enn hvor

Elgsletta burde ikke være fokuset i debatten om værested. Verdighet og tilhørighet er mer passende stikkord. Om byen skal være for alle, må man også kjenne til de urbane behovene hos de forskjellige brukerne. Det gjør vi ikke helt i dag.

Den utsatte rapporten fra velferdsetaten om værested, burde kun være starten på denne debatten. Man må finne et nytt formspråk for å imøtekomme rusmisbrukernes behov. Man må involvere ekspertise innenfor fag som sosial antropologi, urbanisme, landskap arkitektur og arkitektur, og la rusmiljøet få medvirke.

Først når man har et nytt formspråk, kan man begynne å diskutere lokasjon eller lokasjoner. Om fortiden har vist oss en ting, så er det at rusmiljøet er tilpasningsdyktig. Om rusmisbrukerne bare jages vekk fra Elgsletta og Hausmannskvartalene, vil problemene bare flytte seg til nye områder i sentrum; det har de gjort i 50 år. Når skal man akseptere at man må planlegge for det samfunnet man har – ikke det man drømmer om?