Arkitektnytt

Som en av de ansvarlige arkitekter for teaterbygget føler jeg behov for å stille spørsmål om arkitektenes faglige holdninger når det gjelder endringer av eksisterende arkitekturverk, og i hvilken grad helhet og sammenheng i byggeoppgavene blir vektlagt i kontorets utøvelse av faget.

Da 4B Arkitekter i sin tid planla Det Norske Teatret, så vi det som en viktig oppgave å gi teatret og byen et bygg av høy arkitektonisk og bygningsmessig kvalitet som en verdig ramme om de kulturelle begivenheter som her skulle finne sted.

Det var viktig å skape et arkitektonisk uttrykk som kunne tåle tidens tann uavhengig av skiftende moteretninger. Vi mener at vi lyktes bra i dette, og følgende sitat fra Byggekunst, skrevet av Ulf Grønvold, gir en presis beskrivelse av resultatet: «Eksteriøret er symmetrisk og dominert av tunge teglflater. Interiøret, derimot, er asymmetrisk, hvitmalt og har lyse treslag. Man kan derfor si at det er en klassisisme vi møter i eksteriøret, men interiøret er preget av den blonde, nordiske modernismen som vi finner hos Asplund og Aalto. Denne dualistiske spenningen er berikende og dette er et tema som 4B med fordel kunne benytte mer.»

Også det store publikum har i snart 30 år hatt gode opplevelser i teatret, og interiørene har fått mye skryt.
Arbeidet ble også belønnet med Oslo Bys kulturpris.

Dersom åndsverksloven også gjaldt for arkitekturen, kunne de endringene som Mellbye Arkitekter har foretatt i interiøret, etter vår oppfatning ikke ha funnet sted.

Ombyggingen er fragmentarisk og bryter i vesentlig grad med helheten i foajéområdene. Materialer og fargebruk bidrar til å forsterke denne mangel på helhet og roter til og banaliserer interiøret med sine tidstypiske farger og materialvalg. Forholdet mellom nytt og gammelt er uten dialog og fremstår som uheldige kontraster.

Etter vår oppfatning illustrerer ombyggingen en tendens som handler om at arkitekturfaget er i ferd med å miste sin seriøsitet. Det tabloide, kommersielle og trendy skygger for forståelse av sammenhenger og mer varige verdier. Oppdragsgiverne har også et ansvar, men arkitektene har et ekstra ansvar for gi dem riktige råd basert på grundige faglige vurderinger.

I denne saken svikter også media sin rolle som kritisk kommentator når Aftenpostens arkitekturskribent, Lotte Sandberg, omtaler ombyggingen med en «smak og behag»-holdning som avslører større interesse for underholdningsverdien av arkitektur enn grunnleggende interesse eller forståelse for hva et helhetlig arkitekturverk er.