Arkitektnytt

Innsatsen er utvilsomt positiv og dokumentet viktig, men etter min mening bør en foreløpig ikke spre det særlig. Til det er det for uferdig. Innledning er svak og tiltaksdelen utydelig og lite konstruktiv.

 

Å skrive apolitisk om et politisk tema er utfordrende, og i dokumentet kalles balanseøvelsen pragmatisk. For en organisasjon med medlemmer med holdninger fra venstre til høyre og det som verre er, er det selvsagt forståelig at en enkel utvei blir å holde seg mest mulig politisk nøytral. Her blir forsøket såpass påfallende og krampaktig at teksten stort sett ender opp litt blek og uklar, men ikke helt konsekvent.

 

I mange anledninger omtaler arkitekter seg selv som både premissleverandører og beslutningstakere. I dokumentet er vi i boligsektoren redusert til siste delen av en næringskjede, tydeligvis uten særlig endringskraft – eller ansvar. Sannheten er vel at arkitekter befinner seg i mange ulike posisjoner og har ulike muligheter til å påvirke faglig og politisk både produkt og prosess. Vi burde som gruppe ha stor innsikt og mye relevant erfaring som samfunnet kunne nyttiggjøre seg, og som kunne vært et hovedpoeng i et slikt dokument.

 

Imidlertid må en, i tillegg til rene faglige betraktninger, også vise at en har forståelse for at politikkområder som finans, skatt og økonomi har betydning for boligutviklinga på linje med, og kanskje viktigere enn, planlegging og utforming.

 

Når en helt innledningsvis skriver at byvekst er et direkte utslag av en ny type økonomi og en samfunnsutvikling som vi også ser i land det er naturlig å sammenlikne oss med, kan det tyde på at en ønsker å anlegge et bredt, eller europeisk perspektiv, på bolig- og byutvikling. Akkurat nå blir dette litt underlig fordi det er få land i boligsammenheng vi kan sammenlikne oss med, og i så godt som hele resten av Europa betyr boligkrise lav produksjon, synkende priser og tomme leiligheter. Etter sigende holder unge mennesker for eksempel nå på å flytte ut av Athen til nedlagte gårder tidligere bebodd og drevet av foreldre og besteforeldre, nettopp på grunn av denne nye økonomien og samfunnsutviklinga. Skal en skrive bredt, og europeisk, kan det lett bli for krevende. Dersom det er Oslo og Stavanger en mener, er det kanskje best å holde seg til det.

 

Boligbehovet er et mer komplisert fenomen enn det som framkommer i dokumentet. Det styres av minst tre faktorer: demografi, konjunkturer og standardøkning, og altså ikke bare av befolkningsøkning i noen byer, som en vil ha oss til å tro. 

 

En gruppe med potensielt mye kunnskap og faglig erfaring og, ikke minst, som ofte liker å framstå som økologiske frontsoldater, burde bruke anledningen til å påpeke at en av grunnene til at vi stadig bygger nye boliger, beror på det faktum at vi år for år konsumerer mer og mer areal, og at det temmelig opplagt er problematisk i et bærekraftperspektiv.

 

Dokumentet inneholder nok de fleste relevante boligpolitiske temaer, men er altså litt uryddig redigert. Det skjemmes av ureflekterte ytringer som sutring over rigid regelverk og en påpeking av nødvendig kompetanseøkning for alle deltakere i prosessen – kanskje unntatt arkitektene? 

 

Mitt råd – i den grad noen er interessert i det – er å få inn mest mulig konkrete kommentarer og tilbakemeldinger, men ellers la dokumentet ligge og mørne. Publisert i den formen det har nå, kan det lett bety at det blir en tekst ingen har bedt om, og som få vil lese. 

 

Imidlertid pågår det faktisk en livlig boligdebatt som mangler faglige innspill, og som presidenten og andre bør hive seg på. Der kan en påvirke det politiske miljøet, blant andre de som nå sitter og skriver Boligmeldinga. Den kommer i løpet av vinteren, og i tillegg vil det helt sikkert bli en debatt foran stortingsvalget preget av boligpolitikk, utover våren. Muligheten er mye større for at et boligpolitisk dokument fra NAL vil kunne gjøre større nytte som et tilbakespill til Boligmeldinga, både ved at en da konkret og innafor faglige rammer kan drøfte innholdet og påpeke momenter den ikke tar opp. ?