Arkitektnytt

«Intet nytt under solen» tenkte jeg, og ferdig med det. Men så fikk gamlingen likevel lyst til å kommentere kommentaren. I håp om at innlegget vil kunne leses til positiv ettertanke.

Først en episode fra arkitektundervisningen:
Vi skal tilbake til første halvdel av 1980-tallet. På AHO hadde vi da en landskapsarkitekt som tidligere hadde undervist i Storbritannia. Blant annet i universell utforming av byer. Pär Gustavsson het han. Han inviterte en velrenommert britisk kollega i akkurat dét faget til å holde et kurs for våre studenter. Håpet var å introdusere en ny, planfaglig disiplin ved skolen: Byplanlegging som tok hensyn til handikappede.

Som innledning til kurset ble studentene delt inn i «handikapgrupper» og sendt ut på byen med andre studenter som ledsagere/observatører. Først en pulje studenter i rullestol. Så en gruppe «synshemmede» – noen med bind for øynene, andre med mattet brilleglass. Endelig en gruppe med «revmatisme». Denne gruppen var utstyrt med blylodd festet dels på beina, dels på kroppen og dels på armene. Rollene ble etter tur spilt av alle grunnkursstudentene.

Deltakerne ble virkelig overrasket over hvor aldeles umulig det var å ta seg fram i Oslo for en som var bevegelseshemmet. Det ga dem noe å tenke på. Men AHOs ledelse fikk raskt stoppet kurset – dette var ikke ARKITEKTUR, må vite.

Så en episode fra striden om HVPU-reformen:
Jeg var i 1989 invitert som foredragsholder på en fagkongress for personell som jobbet innenfor psykisk helsevern. Temaet var HVPU-reformen. De psykisk utviklingshemmede skulle ut av institusjonene og tilbake til heimbygda.

Jeg memorerte innledningsvis fra min barndom hvordan steder som Grimstad og Jevnaker, eller for den del Åsa, var steder hvor psykisk utviklingshemmede stort sett var en akseptert del av det sosiale miljøet. Ikke bare tolerert, mange opplevde dem faktisk som en berikelse. «I dag er det dessverre ikke rom for disse menneskene i det offentlige rom», fortsatte jeg, «rett og slett fordi utendørsmiljøet er blitt for farlig. Den største utfordringen er bilen og dens krav om aktpågivenhet og evne til rask situasjonsanalyse». «Men», fortsatte jeg, «kanskje vi på deres vegne kan gjenerobre stedet? Husk at et sted der det er trygt å bevege seg for psykisk utviklingshemmede, det vil være et godt sted også for alle oss andre».

Ut fra denne tanken inviterte jeg deltakerne til å involvere seg i by- og kommuneplanlegging, for, som jeg sa: «Dere kan bidra med kunnskaper og erfaringer vi fagplanleggere ikke har».

Invitasjonen ble oppfattet som et angrep på den forestående HVPU-reformen. Vi ble nærmest utskjelt, både jeg og sosialsjefen i Vennesla, som hadde invitert meg.

Er det så noen grunn til å håpe at «universell utforming» om nye 25 år vil bli akseptert som en selvfølgelig del av faget fysisk planlegging? Det er grunn til å tvile. Som yrkesutøvere foretrekker vi å tenke innenfor fagets tradisjonelle, og i høy grad lukkede profesjonsgrenser. Det gjelder ikke bare arkitekter. Men likevel: Kanskje vi, som gjerne oppfatter oss selv som en kreativ yrkesgruppe, kunne initiere en slik endringsprosess i egne rekker?

Med dette en takk til Einar Lund for hans kommentar i nr. 1.