Debatt
Ungt før og nå
Mathias Harang, arkitekt
23. mars 2010
Jan Carlsen skal ha kreditt for å skrive om såkalt unge arkitekter fra at tilsynelatende nøytralt ståsted. Tidligere har han også tatt til orde for et Unge Norske arkitekters Landsforbund.
Det er noe ved den ideen, som uttrykk for reell innflytelse i forbund, i motsetning til påhengte lovnader fra det etablerte.
I notisen Hvor er de unge? (17.03.10) blandes unge arkitekter, unge arkitektkontorer og behovet for fornyet ung arkitektur. Wild Card -ordningen, frontet med et ganske misvisende begrep, skal få yngre kontorer inn på markedet. Statsbygg er da uansett ikke vilt eksperimenterende.
Og om NN arkitekter har priset seg for lavt eller for høyt eller ikke "kvittet seg med daukjøttet" i tide før en nedgangskonjunktur, må det kanskje restarte som nye NN arkitekter og er dermed altså et ungt kontor. Utviklingen av ung arkitektur krever også åpnere problemstillinger enn det tradisjonelle museumsbygget.
En oppfordring til Carlsen er å bedrive gravende journalistikk og undersøke hva som er likt og ulikt innen arkitekturinnovasjon i Norge i dag og for et halvt århundre siden. Jeg antar han vil finne at flere kontorer er mer avanserte enn en gruppe arkitekter med blyant, tegnebord og drømmen om å vinne en stor konkurranse.
Kanskje er heller ikke 1. prisen i en Statsbyggkonkurranse like mye verdt i dag. Videre vil han finne at det nå er mye mer forskningspenger i arkitektur. Samtidig nærmer en del av arkitekturforskningen seg praksis. Et doktorgradsstipend er på omlag to millioner kroner og gir arbeidsrom i tre-fire år. Få arkitekturkonkurranser gir slike rammer for å utvikle arkitektur. Dermed er det på høy tid å undersøke konkurranseforholdene rundt disse stipendene. Dette med vekt på kvalitet, politikk og innsyn.
I notisen Hvor er de unge? (17.03.10) blandes unge arkitekter, unge arkitektkontorer og behovet for fornyet ung arkitektur. Wild Card -ordningen, frontet med et ganske misvisende begrep, skal få yngre kontorer inn på markedet. Statsbygg er da uansett ikke vilt eksperimenterende.
Og om NN arkitekter har priset seg for lavt eller for høyt eller ikke "kvittet seg med daukjøttet" i tide før en nedgangskonjunktur, må det kanskje restarte som nye NN arkitekter og er dermed altså et ungt kontor. Utviklingen av ung arkitektur krever også åpnere problemstillinger enn det tradisjonelle museumsbygget.
En oppfordring til Carlsen er å bedrive gravende journalistikk og undersøke hva som er likt og ulikt innen arkitekturinnovasjon i Norge i dag og for et halvt århundre siden. Jeg antar han vil finne at flere kontorer er mer avanserte enn en gruppe arkitekter med blyant, tegnebord og drømmen om å vinne en stor konkurranse.
Kanskje er heller ikke 1. prisen i en Statsbyggkonkurranse like mye verdt i dag. Videre vil han finne at det nå er mye mer forskningspenger i arkitektur. Samtidig nærmer en del av arkitekturforskningen seg praksis. Et doktorgradsstipend er på omlag to millioner kroner og gir arbeidsrom i tre-fire år. Få arkitekturkonkurranser gir slike rammer for å utvikle arkitektur. Dermed er det på høy tid å undersøke konkurranseforholdene rundt disse stipendene. Dette med vekt på kvalitet, politikk og innsyn.