Arkitektnytt

Mot slutten av innlegget står det: «Det er lenge siden boliger for vanskeligstilte grupper var et aktuelt tema». Det spørs hva han mener med hvem det er aktuelt for? Kanskje det er uaktuelt for arkitekter, men for regjeringa er det uansett utsatte grupper som nå en stund har vært gjenstand for nesten all oppmerksomheten i boligpolitikken. Det er nettopp fokuset på det Singstad kaller vanskeligstilte som har stått i vegen for en mer generell boligpolitikk, og kravet nå fra flere hold er at dette politikkområdet må breddes.

 

Videre skriver han at begrepet «sosial boligbygging» lenge har vært i miskreditt og at mange mener at det har utspilt sin rolle. En må skille på sosial boligpolitikk og sosial boligbygging. Det går an å hevde at vi nå har en klar, men selektiv sosial boligpolitikk uten at vi dermed har en utvikling innen boligsektoren som er spesielt sosial. Ikke bare er hele bostøtten individualisert, men ettersom en i politikken også prioriterer utsatte grupper har den fått relativt liten betydning for en større del av befolkningen. Vi importerte ordet sosial boligbygging fra utlandet (for eksempel «social housing» og «soziale wohnungsbau»), men endret altså litt på innholdet. Spesielt brukt komparativt og der en viser til andre situasjoner og sammenhenger – eller kontekster som arkitekter pleier å si, kan det derfor lett føre til misforståelser.

 

I den første etterkrigstida ga i praksis staten støtte til omtrent all nyproduksjon ved pantelån i Husbanken, og dermed blir nesten definisjonen på sosial boligbygging her til lands: boliger finansiert av Husbanken. Meningen var at en industriarbeider uten egenkapital, men med noe egeninnsats, kunne skaffe seg egen bolig med Husbanklånet. Hvor store subsidiene var diskuteres av og til fremdeles; tilbakebetalingstida var i alle fall lang og renta lav, men ettersom det var Stortinget som bestemte rentefoten hevder noen at det derfor var helt naturlig at den i økonomiske oppgangstider av rene byråkratiske grunner ble hengene etter de private bankene.

 

Alle politikere – fra Høyre til kommunistene – var enige om at folk skulle eie sin egen bolig, enten privat eller i fellesskap gjennom borettslag. På den måten har vi fått en gjennomgående høg boligstandard, men også en boligsektor som også er meget bilig for det offentlige i drift og forvaltning, sammenliknet med nesten alle andre land. Nå når Husbanken har fått mye mindre betydning som boligbank endres ikke bare virksomheten, men selvsagt også innholdet i begrepet sosial boligbygging.

 

I de fleste andre europeiske land er det utviklet en relativt stor sosial eller allmennyttig boligsektor, for det meste med leieboliger oppført og forvaltet av offentlige eller ideelle, ikke-kommersielle og profesjonelle organisasjoner. Her har en altså noe som må kunne kalles en generell sosial boligpolitikk. På ulike måter er slike mer og mindre subsidierte opplegg selvsagt nå stadig under politisk press – noe en ser klare eksempler på i Sverige og England.

 

Det store – i europeisk sammenheng – innslaget hos oss av eierboliger kombinert med en gunstig skatteordning og en meget markedsrettet samfunnsutvikling, er nok årsaken til at politikerne for tida finner det lite opportunt å sette boligpolitikken høgere opp på dagsorden. Singstad derimot oppfatter dette som om begrepet sosial boligbygging har kommet i miskreditt, og antyder med rette at det er noe NAL kan gjøre lite med. Det betyr imidlertid ikke at en bør holde seg unna å debattere temaet i det offentlige rom ut fra et faglig ståsted med bedre boligkvalitet som siktemål.

 

Nylig har et boligutvalg i AP lagt fram en rapport med mulige tiltak i en mer offensiv boligpolitikk. Noen av forslagene her, som:

– styrket boligforskning,

– endringer i PBL,

– bygging av flere leieboliger,

– utprøving av en eie-til-leie modell og

– oppretting av et Boligdepartement.

Dette burde NAL kunne mene noe om på et faglig grunnlag, og for eksempel med økt boligkvalitet som rettesnor.

 

*Redaksjonen burde vurdere å skifte spaltas navn; nå gir det – og ofte også innholdet – assosiasjoner til «storebror informerer».