Arkitektnytt

Kvalitet i utformingen av omgivelsene er noe vi selvsagt bør etterstrebe. Begrepet er imidlertid temmelig uklart, og fra ulikt hold etterspørres både skjerpet kvalitetsnivå og en klar definisjon. Begge deler er påkrevet, men blir krevende oppgaver. 

Begrepsavklaring virker ikke å ha stått øverst på lista for det regjeringsoppnevnte Byggkvalitetsutvalget som i februar la fram sin rapport (Forsvarlig kvalitet – kompetanse, kontroll og seriøsitet. Oslo 2020). Utvalget – som var relativt smalt sammensatt – gjør etter et par års innsats bare et halvhjertet forsøk på en definisjon, og lener seg stort sett på BYGG 21s årsgamle og meget generelle og lite operasjonelle kvalitetsprinsipper. 

Ved siden av å heve verdien på nyproduksjonen, skulle utvalget  rydde opp i roller og ansvarsfordeling innen bransjen. Det kan virke som om forfatterne mener at kvalitetsforbedringer først og fremst vil komme med fravær av feil og skjemastyrt rapportering. 

Byggebransjen har på utførelsessida mange aktører, nærmere bestemt 75000 – for det meste små og noen store - byggmestere og entreprenører. Disse kan være både hyggelige, dyktige og kompetente, men mange stusset likevel da myndigheten i 1997 ga gruppa ansvaret for kvalitetskontrollen av egen innsats. Nå vil utvalget gi dette videre til tiltakshaver eller oppdragsgiver. Selv om en foreslår å styrke den kommunale innsatsen – kanskje litt slik det var i gamle dager, virker også dette som et temmelig vågalt utspill. 

Kontrollen ble først spredt fra kommune til konsulenthold, videre til de som sto for utførelsen og skal nå til tiltakssida, som – hvis en ser bort fra noe meget få store organisasjoner – trolig ikke har relevant kompetanse for slikt. Dette er neppe en særlig framtidsretta strategi, og vil dessuten skape usikkerhet og vri prosjekteringsprosessene inn i ukjent lende med en stor skjemahaug på slep. 

Dersom politikerne følger anbefalingen er en ting helt sikkert: Konsulentbransjen vil knoppskyte for å bistå oppdragsgivere med et nytt og omfattende ansvarsområde; dessuten vil muligheten for tradisjonell faglig påvirkning fra arkitekt- og ingeniørhold minske. 

Med bortfallet av en sentral godkjenningsordning vil det nødvendigvis bli satt krav - formelt eller uformelt, om egenkontroll av kompetansen innafor involverte faggrupper. Vi må ønske alle krav om økt profesjonalisering velkommen. Spørsmålet er bare hvordan de kan innfris. 

Arkitektorganisasjonene har vel alltid prøvd å finne måter å styrke både profesjonsnivå og rekruttering. Nå vil utvalgsrapporten med den forslåtte nyordningen av kontrollregimet, gi NAL nye konkrete utfordringer. Særlig vil de være knyttet til eksisterende opptakskrav, og organisasjonen bør ta disse opp til fornyet kritisk vurdering - dersom det er gjort noen gang tidligere. 

Men mange vil nok som en konsekvens mene at utdanninga må utvides med en innføring i noen av yrkets irrganger, samt økt miljøkunnskap – inklusive en opplæring i tidligere tiders byggemåter. Studieplaner kan nok endres, men slikt vil av ulike grunner ta tid og først få effekt på sikt. 

Det å stille oppjusterte krav til fullt medlemskap – som vil medføre automatisk profesjonsgodkjenning – virker enklere. Slik vil kunnskap fra studiet supplert med tilrettelagt praksis i en styrt videreutdanning, forhåpentligvis føre til økt profesjonsinnsikt.  

Nå virker NALs opptaksregler dårlig egnet til å møte de profesjonelle utfordringer som vil følge en omorganisering av bransjen og – kanskje viktigere: samfunnets nye krav til kvalitet.