Arkitektnytt

Vi kommer fra fredelige Kardemomme-Norge, og snakker med selvfølgelighet om våre åpne, demokratiske prosesser, om bærekraft, urban transformasjon og brukermedvirkning.

Fremstår vi kanskje med en naiv overbevisning om at arkitektur kan være påvirkningsagent i et samfunn? – Kom hit og gjør ting her, slik dere gjør det hjemme. – Det er egentlig det samme hva dere gjør her, men ta med deres standarder og arbeidsmåter, det har vi virkelig behov for, sa de tyrkiske arkitektene til oss etterpå. Vi ble tatt varmt imot, og invitert tilbake for å snakke mer.– Vi er inspirert, sa de. Sjelden får en dørselger høre noe slikt.

Drevon påpekte med tante Sofies bisterhet at ingen av de norske arkitektene våget å nevne Gezipark eller statsminister Erdogan. Etter min mening ville vi fremstått hovmodige om vi skulle konfrontert tilhørerne med regimets svakheter. Vi ville vært feige om vi valgte å la være å dra til et land som har utfordringer. Tante Sofie Drevon tar feil når han mener at politikk må utføres fra talerstolen på et arkitekturseminar.

Mange arkitekter har en overbevisning om at arkitektur kan være med å utvikle et samfunn. Selv små endringer kan bidra til å bevege i riktig retning. Jeg tror at arkitektur, både gjennom sin utforming og gjennom selve prosessen, kan bidra til å fremme sosial, miljømessig, økonomisk og kulturell bærekraft. Det er mulig å involvere seg i land som ikke oppfyller internasjonale krav til menneske-rettigheter og demokrati, land med korrupsjons- utfordringer, dårlige arbeiderrettigheter og elendig bærekraft, og samtidig beholde sin personlige og faglige integritet.

Statsbesøket i Tyrkia nylig ga nytt liv til diskusjonen om hvorvidt næringslivet skal holde seg unna vanskelige land og regioner. Kanskje er det lettest å holde seg unna. Utfordringene knyttet til å operere på det globale markedet handler om sosiale og kulturelle ulikheter, miljø- og klimaspørsmål, sviktende regimer og manglende mellomstatlig styring. Å drive business globalt betyr å operere i et landskap av komplekse og uforutsigbare forhold. Men er det riktigst å ikke involvere seg?

«Norske bedrifter bør engasjere seg i land der politiske verdier og standarder er forskjellige fra våre, og hvor de vil møte etiske dilemmaer,» skriver Regjeringen i Stortingsmelding nummer 10 (2008–2009). 

Det er Tante Sofies oppgave å opptre indignert. Overdrivelse og kjeft er tante Sofies måte. Og oppstrammingen kan av og til være på sin plass. Det er riktig som det blir påpekt at vi som arkitekter har et ansvar for å sette oss inn i kulturen vi til enhver tid forholder oss til. Ydmykhet og åpenhet må prege vår tilnærming. Vi må vise at vi forstår hvor vi er, og hvem vi snakker med.

 Når vi skal samarbeide, er det også en forutsetning for vårt engasjement at plattformen vi bygger samhandlingen på, må være forankret i et verdisett forenlig med samfunnsansvarlig forretningsvirksomhet. Corporate Social Responsibility (CSR) er ikke et begrep vi som arkitekter ofte snakker om. Kjernen i begrepet er hvilket ansvar bedrifter bør påta seg for mennesker, samfunn og miljø som påvirkes av virksomheten. CSR, bedrifters samfunns-ansvar, handler om å ha en vedvarende forpliktelse som virksomhet som innebærer å forbedre kvaliteten på livet til de ansatte, deres familier, lokalsamfunnet og stor-samfunnet gjennom å oppføre seg etisk og bidra til økonomisk utvikling (WBCSD).

 I praksis er det mange verktøy og metoder som kan benyttes for å sikre mest mulig samfunns- ansvarlig involvering. For eksempel kan man konsultere eksterne fagfolk med erfaring fra forretningsvirksomhet i landet det dreier seg om. I en tidlig fase går det dessuten an å invitere frivillige organisasjoner som Amnesty International og Transparency International til et møte for å belyse etiske utfordringer. – Dere er sikre, vi har usikkerhet.

– Dere har orden, tålmodighet og sterke beslutningstakere lokalt. – Dere har transparente prosesser rundt konkurranser og utdeling av oppdrag, sa Ipek Akpinar, arkitekturprofessor ved Istanbuls tekniske universitet i debatten etter arkitekturpresentasjonene fra Norge. Hennes utsagn handlet ikke om at vi skulle holde oss unna, eller at de norske arkitektene ikke hadde forstått deres situasjon. Snarere opplevde vi det motsatte. Det kan være krevende å involvere seg. Og det er helt klart at det også for arkitekter vil kreve mye mer enn Kardemommeloven for å klare det på en god måte.