Arkitektnytt

La meg fortelle hvorfor.

Jeg studerte ved Universitet i Kassel, som er et relativt ungt universitet som ble etablert som reformhøyskole i 1971. Planfagene landskapsarkitektur, byplanlegging og arkitektur er samordnet i ett felles fagområde på universitetet. For disse studiefagene betydde reformtanken konkret interdisiplinær samarbeid fra dag én av studiet.
 

Denne tanken går tilbake helt til året 1777 da en av forgjengerne for universitetet, «Academie de Peinture et Architecture» i Kassel, ble etablert. Ideen bak etableringen var en interdisiplinær høyskole hvor de forskjellige kunstfagene og faget arkitektur knyttes tett til hverandre.
 

Riktignok fremsto det ofte rart for den unge studenten som hadde bestemt seg for å studere arkitektur – oftest med en forventning om å tegne bygninger – å jobbe med landskapsarkitektur eller byplanlegging.

Undervisningen og prosjektarbeidet omfattet alltid alle tre fagene. Men det som var uventet i begynnelsen, utviklet seg til et spennende arbeidsfelt som utvidet horisonten. Slik lærte vi viktigheten av interdisiplinær tenkning fra første dag og tok det med oss når vi begynte å jobbe som arkitekter, landskapsarkitekter eller byplanleggere.
 

Vi arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter i Norge jobber alle sammen med delaspekter av det samme faget og snakker tross alt samme språk. Vi jobber mye felles, og vi ønsker oss et enda sterkere samarbeid i tiden som kommer. Er det da ikke naturlig å slå seg sammen og opprette en sterkere fellesorganisasjon? Vil ikke det helt naturlig føre til mer samarbeid mellom fagene?
 

Jeg skjønner godt at enkelte NLA-medlemmer drømmer om for eksempel egen årbok og eget tidsskrift for landskapsarkitektur. Det hadde vært kjempefint for faget og landskapsarkitektene i Norge. Men er dette realistisk i et lite land som Norge?
 

Jeg ønsker å referere til noen saker fra min tid som Ecobox-leder. NLA ønsket seg egen startpakke-modul for landskapsarkitekter. Dette likte vi godt; det å tenke tverrfaglig og jobbe med bærekraft-kompetansen i hele bransjen, var helt i Ecobox’ ånd. Men man trenger ressurser for å utvikle en slik modul, og man må påta seg en betydelig økonomisk risiko for en relativ liten målgruppe. Hverken NAL eller NLA alene hadde mulighet for det. Så prosjektet ble lagt på is. I en felles organisasjon ville det etter min mening har vært mye lettere å få til.
 

Et annet eksempel er Wildcard-ordningen. Arkitektene og landskapsarkitektene er med i ordningen, men av en eller annen årsak ble ikke interiørarkitektene tatt med. Dialog mellom NAL, NIL og Kulturdepartementet har hittil ikke gitt resultater. Det hadde aldri blitt stilt spørsmål om hvem som skulle være med i ordningen, om vi hadde vært en fellesorganisasjon.
 

Avslutningsvis: Mange i bransjen mener at NALs bærekraftprofil har blitt mye mindre synlig etter at Ecobox gikk inn i NALs fagavdeling. I en felles organisasjon hvor vi jobber direkte sammen med flere av de fagene som har nøkkelfunksjoner for tverrfaglig og bærekraftig prosjektering, som vi i Ecobox var opptatt av, vil også bærekraft stå sterkere og bli mer synlig igjen.
 

Er ikke synergien av at fagene jobber tettere sammen, større og viktigere enn at alle fagene og organisasjonene får profilere seg selv? Sammen står vi mye sterkere. Samlet får vi mye mer til. Jeg tror på prosjektet «Norges Arkitekter».

 

Michael Lommertz, sivilarkitekt MNAL, tidligere leder NAL Ecobox