Trenger Oslo et værested for rusmisbrukere? Svaret er ja
– 1. juni 2020 kommer Velferdsetatens rapport om et værested for Oslos rusmisbrukere. Hva er forutsetningene, fordelene og utfordringene ved et slikt tiltak? spør student i landskapsarkitektur, Mikael Oscar Loum Johansen.
Oslo har siden 2014 hatt en økende andel rusmisbrukere i befolkningen, ifølge Uteseksjonen i Oslo kommune. Rusreformen fra 2019, «fra straff til hjelp», innførte en human holdning til stoffmisbruk, som nå har åpent opp muligheten for et værested for rusmisbrukere i Oslo. Bakgrunnen for utredningen for et værested, er et vedtak i bystyret fra 2019.
– Det er på tide at vi slutter å jage de svakeste i samfunnet rundt. Vi burde heller ta vare på dem og gi dem et tilbud vi kan være stolte av, uttalte Julianne Ferskhaug (V) til VårtOslo i oktober 2018.
Sitatet kom i sammenheng med en debatt arrangert av Foreningen for en mer human narkotikapolitikk, en sentral aktør i å fremme saken. Arild Knutsen, leder av foreningen og Årets osloborger 2009, har tidligere foreslått Elgsletta som den mest optimale lokasjonen for et værested. Selv om Elgsletta ikke er egnet til formålet, er det klare fordeler ved at Oslo får et eget sted for rusmisbrukerne.
Hvorfor værested?
Et værested er et skjermet uteområde, som fungerer som et psykisk og sosialt tilbud for rusmisbrukere, hvor stoffmisbruk kan gjøres i trygge omgivelser. Ideen om et slikt tiltak bygger på Nåleparken i Aarhus, som er et kommunalt tilbud. Ved å avsette et eget byrom for rusmisbrukerne, anerkjenner man den marginaliserte gruppen. Dette står i kontrast til en tendens til hetsing og tvangsforflyttingen av rusmiljøet.
Bergen ble den første norske byen til å implementere et tilbud om værested, gjennom prosjektet «Strax-tunet», tegnet av Norconsult. Prosjektet ble gjort for å avlaste tunnelundergangen på Gyldenpris. Byrommet består av en skjermet pergola, som fasiliterer for rusmisbruk i trygge og skjermede omgivelser. Den åpne komposisjonen av plassen gir nokså god sosial kontroll. Prosjektet har hatt mangler i form av materialvalg, men det burde ikke underbygge den positive effekten av værestedet.
Nåleparken og Strax-Tunet viser begge at væresteder gir en tidligere fraværende oppfatning av verdighet og anerkjennelse blant rusmisbrukere, som ofte tilhører eller utgjør sosioøkonomisk svake grupper. I tillegg til dette kan værested gi økt opplevd trygghet og mindre konfliktnivå innad i rusmiljøet. Det kan argumenteres for at en regional eller lokal sentralisering av rusmiljøer, vil føre til bedre forutsetninger for forebyggende og helsefremmende tiltak, og for at rusmisbruk blir mindre tilstedeværende i andre byrom.
Desentralisering: drøm eller mareritt?
Sentralt i Byrådets strategiske plan for rusfeltet i Oslo er desentraliserende tiltak mot de store ansamlingene av rusmisbrukere i Oslo sentrum. Ambisjonen bak denne målsetning er at rusmisbrukerne lettere kan få tilgang til hjelp «i bydelene der folk bor».
Rusmiljøet preger deler av Oslo sentrum, slik som dagens situasjon er. Det skaper sosiale og økonomiske utfordringer. Hvorvidt det å desentralisere rusmiljøet er det beste tiltaket er noe mer usikkert – er ikke rusmiljøet i Oslo sentrum allerede fragmentert?
Brugata er brennpunktet for rusmiljøet i Oslo sentrum, men det tilsier ikke at rusmiljøet utelukkende er der. Vaterlandsparken, Urtehagen, Kristparken, Elgsletta og gater med tilknytning til disse parkene, som Urtegata, Storgata og Osterhaus’ gate, er alle preget av rusrelaterte utfordringer.
Vil ikke en sentralisering av rusmiljøet gjøre det enklere å nettopp gi rusmisbrukerne den hjelpen som den strategiske planen etterspør? En sentralisering kan også stimulere til samhold (sosial kontakt), noe som er gunstig sett i et folkehelseperspektiv; særlig i en såpass sårbar gruppe som rusmisbrukere.
Alt annet enn Elgsletta
Elgsletta er en park som inngår i den større parkstrukturen Akerselva miljøpark, og den har tidligere blitt foreslått som en mulig lokasjon for et værested. Det fremstår som at parken er uaktuell for dette formålet av forskjellige grunner. De samme grunnene illustrer hvorfor det er vanskelig å etablere et værested.
Elgsletta er skjermet av støyvoller, noe som forhindrer innsikt. Mangelen på innsikt bidrar til mindre sosial kontroll og dermed til mer opplevd utrygghet. Et værested er et byrom med monofunksjonalitet, som vil gjøre at byrommet oppfattes som ekskluderende for utaforstående: dette underbygger kontinuiteten av Akerselva miljøpark.
Parken ligger på Grønland, et område med gjennomsnittlig lavere sosioøkonomiske forutsetninger enn resten av Oslo sentrum. Slik som dagens situasjon er nå, så overlapper områder for rusmiljøet med områder for oppvekstsvilkår på Grønland. Et eksempel på dette er sprøytebruk i skolegården på Vahl skole, ifølge Arild Knutsen i Aftenposten.
Allikevel er det gode argumenter for et værested på Elgsletta. Parken er allerede kjent og brukt i rusmiljøet, som ikke vil medføre enda en påtvunget forflytting. Plasseringen er nærme legevakta og rusomsorgs-tilbud, som sprøyterommet på Prindsen. Det er innlysende at et værested må være i nær tilknytning til andre tilbud i rusomsorgen og helst til medisinske fasiliteter.
Forutsetningen for et vellykket værested er utforming
Et værested, slik som jeg tolker det, er et gunstig tiltak som bedre tar for seg behovene til Oslos rusmisbrukere. Tiltaket burde være i samarbeid med rusomsorgen, og det burde ha som formål å gi de som har minst, bedre liv: det er tross alt snakk om verdighet. Eksemplene fra Danmark og Bergen fremhever fordelene ved værested, og hvordan det kan avlaste andre byrom.
Hvorvidt det er gunstig med et sentralt værested eller flere fordelt på forskjellige bydeler, er jeg mer usikker på, men det burde ikke komme på bekostning av eksisterende parker, slik som Elgsletta. Det burde heller bevilges mer penger til å oppgradere utsatte parker.
Med lærdom fra manglene i Strax-Tunet-prosjektet burde rusmiljøet inkluderes i utformingen av et værested. Dersom et værested skal bli et vellykket tiltak, kreves det arkitektoniske kvaliteter for å sikre noe skjermede omgivelser og god landskapsarkitektur for å sikre sosial kontroll og andre viktige byroms-kvaliteter.