Arkitektnytt

På et møte arrangert av BullBy (Fagnettverk for byutviklingens lange linjer) før forrige valg, fortalte Une Bastholm, stortingsrepresentant for MDG, at hun som en del av oppdragelsen, fast hvert annet år, ble dratt med av en bolig-interessert arkitektfar (mangeårig Afag-boss Dag Bastholm) til alle valgboder de fant. Han hadde bare ett spørsmål til partienes representanter, og det var om boligpolitikk. Det hun husket fra disse møtene var uten unntak tomme blikk, vage og innholdsløse svar.

Nå etterlyser ulike grupperinger en mer aktiv politikk på området. Særlig står det som kalles tredje boligsektor høyt i kurs, og har nærmest blitt et politisk mantra. Hva det egentlig betyr er usikkert, men noen mener de kan finne et nærmest ikke-eksisterende rom mellom den etablerte selveide boligen og en urettferdig utleievariant. Sistnevnte dominert av en blanding av private og useriøse aktører og profesjonelle investorer. 

Selvsagt burde boligsamvirket med sin historie og erfaring, fra både planlegging, forvaltning og drift, kunne bidra til å re-etablere en slik ikke-kommersiell sektor, men det vil nok dessverre kreve en omfattende revitaliseringsprosess. 

Som kjent er vår boligmodell tuftet på eierlinja fra 1946. Den fikk støtte fra alle politiske grupperinger, fra Høire til kommunistene, riktignok med litt ulike begrunnelser. Samt, og det er det viktig å få med seg, Trygve Brattelis forutsetning for at modellen skulle virke: Det skulle ikke være mulig å tjene penger på andres bolignød, noe som sakte, men sikkert har gått i glemmeboka. Nå gjør små og store spekulanter det meget godt på nettopp investeringer i andres faktiske, og mer eller mindre innbilte, boligbehov. Dagens markedsstyrte og lite bærekraftige boligproduksjon preges av stadig synkende kvalitet uten særlig samband mellom pris og utforming.

Det er selvsagt umulig å vende tilbake til den tidlige etterkrigstida med bolig som et velferdsgode på linje med helse og utdanning. Boligen er blitt og vil nok forbli en vare, men i motsetning til de fleste andre varer på markedet, er den stedfast med meget lang levetid, noe som underslåes i all markedsføring.

I en ny bok, «Det norske hjem» (Res Publica, 2020), gir Hannah Gitmark fra tankesmia Agenda, ved siden av en god oppsummering av vår bolighistorie, en meget nyttig analyse om hvordan noen har vunnet og andre tapt på utviklingen. En beskrivende undertittel på boka er da også: «Fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt». I tillegg lanserer hun tiltak – særlig i finans- og skattepolitikken – som kan gjøre boligsektoren mer rettferdig. 

Kanskje det viktigste med boka er at den minner oss om at endringer for det meste må ligge i økonomien, og ikke først og fremst i det fysiske. For oss kan dette virke litt nedslående fordi vi normalt har klippetro på at forbedringer og utvikling for det meste kommer med stadig skjerpet arkitektfaglig innsats på prosjektnivå. 

Selv om valgkampen nok i hovedsak vil komme til å handle om slike grep Gitmark framhever i boka, kan innspill fra praksis umulig bli uinteressante. Det forutsetter imidlertid at oppmerksomheten rettes bort fra egen navle og mot mer overordnete bolig- og planfaglige utfordringer. Eller til økt kvalitet i et langsiktig og bredere samfunnsperspektiv. 

Konkret og faglig kunnskap er ikke noe som i særlig grad kjennetegner den politiske debatten, men kan nå bli nyttige bidrag til en fornyelse av boligpolitikken.

Sven Erik Svendsen, arkitekt MNAL