Arkitektnytt

Det som derimot er helt uforståelig er hvorfor privat ansatte nærmest må frasier seg rettigheter med hensyn til arbeidsforhold og lønn – noe som gjelder som en selvfølge for de fleste andre norske lønnsmottakere.

 

Riktignok kan det hevdes at finnes velfungerende samarbeidsformer og kollektive arbeidsrutiner på norske arkitektkontor uavhengig av eierforhold; altså arbeidsplasser hvor det kan være vanskelig sjeldne mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mellom sjef og ansatt – også når det gjelder lønnsforhold. Men det blir å romantisere situasjonen å påstå at det er slik de fleste steder. Mange kontorer drives på gode, gamle kapitalistiske prinsipper: høyest mulig produktivitet, lavest mulig lønnskostnader og høyest mulig utbytte for eieren(e).

 

I moderne norsk arbeidsliv er det klare kjøreregler, ansvarlige parter og en objektiv mekler som partene har tillit som gjelder når forhandlinger strander. Privat ansatte på arkitektkontorer vil i konfliktsituasjoner framover havne i vakuum: Uten kjøreregler og hvor det er NA-styret som skal agere oppmann. I 100 år har NAL-styrene vært dominert av de privatpraktiserende, og det vil trolig også gjelde framover i nye NA. Der kan det bli meget problematisk å oppfatte styret som en objektiv og upartisk konfliktmekler.

 

I NA – som nå framstilles som en slags Kardemommeby med mester Bastian som en velmenende sjef eller privatpraktiserende president – vil vi når det gjelder lønnstakernes vilkår i privat sektor, nærmest være tilbake til det lauget vi forlot for rundt 30 år siden.

 

Det at det aldri har vært streik i arkitektfaget, er selvsagt ikke et særlig godt argument for å frata ansatt rettigheter. Det viser i beste fall et antikvarisk syn på ryddige forhandlinger – inklusive streikeretten – som moderne virkemidler i dagens samfunn og arbeidsliv.

 

Mye kan tyde på at Afag-leder Bent Aaby er usikker på hvem han får som framtidige sengekamerater: Fienden, nære venner eller  interessefeller (Arkitektnytt nr 04/14: Til sengs med fienden?). Kanskje kan det bli litt av hvert; i denne sammenhengen er det nok ikke så viktig hvem han krabber til køys med, så lenge han ikke gjør det helt i bevisstløst tilstand og hvor han på forhånd har fraskrevet seg alle sine rettigheter.