Arkitektnytt

Det er gledelig at Ole Wiig konstaterer at arkitekturpolitikk bør være NALs viktigste satsningsområde også inn i neste styreperiode. Samtidig er det overraskende at han kritiserer det sittende styret for manglende resultater på dette feltet (A-nytt 16.10.08), til tross for at dagspressen i lengre tid har rapportert om organisasjonens fremskritt på den politiske arena. Kritikken står i skarp kontrast til kulturministerens budsjettfestede invitasjon til samarbeid, og er således en kritikk styret anser som grunnløs. Mer bekymret er det grunn til å bli når Ole Wiig i sitt støttemanifest for Peter (Butenschøn) fremholder at NALs administrasjon ikke vet ”…hva landsstyret vil og gjør…” fordi de ikke får delta i styremøtene, og dermed skal være satt ut av stand til å ivareta sine oppgaver. En slik innvending kunne man forvente i en håndballklubb, men den bør vekke uro når det gjelder en bedrift som sysselsetter mer enn 30 personer og omsetter for mellom 30 og 40 millioner kroner pr år.

Dersom Wiig mener dette i fullt alvor forfekter han et syn som er grunnleggende udemokratisk. Ved å etterlyse en åpning for direkte og uformell kontakt inn til NALs viktigste besluttende organ etterlyser han også en mulighet for alle med ”gode forbindelser”. Som Peter Butenschøn ganske riktig påpeker i sitt frieri (A-nytt 24.11.08), har styret et personlig juridisk ansvar for mer enn 30 ansatte og hele årsomsetningen. Uformelle beslutningslinjer er det siste man trenger i en slik situasjon. Derfor har det sittende styret valgt å praktisere en ordning hvor styremøtene ikke er åpne, men hvor administrasjonen er representert med en observatør, i tillegg til direktøren. Styret har også foreslått at det arbeides mot en styresammensetning som inkluderer en ordinær styrerepresentant for de ansatte.

Bygg-, anlegg- og eiendomsbransjen er Norges største landbaserte industri, og omsatte i 2006 for rundt 500 milliarder kroner. Om vi antar at arkitektene slåss om 1 % av denne summen, så utgjør det ca. 5 milliarder. Fordelt på landets 3500 NAL-medlemmer er dette omlag 1,4 millioner på hver, med andre ord et anstendig årsverk og vel så det. Alle vet at disse oppdragene er ujevnt fordelt, hvilket også er helt naturlig i den markedsmodellen Norge bekjenner seg til. Men da blir det også galt å tro at NAL bare er en ideell og altruistisk organisasjon som utelukkende vil samfunnets beste. Den ubehagelige sannheten er at det også handler om penger og, dersom vi følger Ole Wiigs tanke, om gode forbindelser. Unge og uetablerte arkitekter er som regel fattige på gode forbindelser. Når NAL velger å bruke sin politiske tyngde til å kompensere for dette misforholdet er det ikke til fordel for alle dem som allerede har rukket å bli vant til sine gode forbindelser.

Denne valgkampen inneholder også en annen absurditet: Ingen er så flink som en arkitekt, uansett hvilken oppgave som skal utføres. Da økonomen Hans Halvorsen gikk av som direktør for NAL hadde han vært der så lenge at han i alles hode, tilsynelatende også Ole Wiigs, hadde blitt til en arkitekt. Den nytilsatte direktøren er jurist med sin ferskeste erfaring fra ledelsen av NHO Grafisk, et forbund som til forveksling ligner NAL. Likevel mistenkeliggjøres denne ledelseskompetansen av så vel Ole Wiig (”…ny ikke-faglig ledelse…”) som Peter Butenschøn (”…ledelse (som) ikke selv besitter tilstrekkelig arkitektfaglig kompetanse eller erfaring”). Hva grunner denne mistenksomheten i? Det later til at Tidligere Presidenters Klubb kanskje sliter litt med å forstå at ledelse er et fag med sin egen kompetanse, og at det også kan bedrives av folk som ikke er arkitekter. I ytterste konsekvens signaliserer denne skepsisen også en manglende tillit til fagkompetansen i NALs egen administrasjon.

Mistillit til fremmede fagfelt gjør seg også gjeldende når Wiig må hente frem anførselstegn før han får seg til å skrive ordet kommunikasjonsdirektør. Styret har gått inn for ansettelsen av ny kommunikasjonssjef på bakgrunn av representantskapets vedtak om økt synlighet. I dette spørsmålet kan Bellona være et forbilde. På samme måte som NAL forsøker de å påvirke kapitalen til å pleie mer langsiktige mål enn umiddelbar profitt - de oppnår resultater og blir hørt. Med støtte i en svært kompetent fagavdeling, formulerer Bellona sine standpunkt og satningsområder. Disse formidles mest mulig effektivt til pressen og folket ved hjelp av fagspesialister i kommunikasjon. I det offentlige rom er det Bellona som lager sakene, i stedet for å ta til takke med å kommentere dem. Når det nå ansettes en faglært kommunikasjonssjef i NAL bygges administrasjonen opp, og ikke ned, slik Ole Wiig påstår.

I denne sammenhengen ville det være ufint å nevne Peter Butenschøns siste befatning med ledelse, som var ved Kunsthøgskolen i Oslo. Alle som har vært i en lederposisjon vet at noen av de beslutningene som må tas vil bli upopulære. Selv om hans uforlengede åremål ved KHIO kunne tilsi at han har en lederstil som er kontroversiell betyr ikke dette at han er udugelig. Men det kunne muligens være med og gi ekstra grunn for NALs generalforsamling, representantskapet, til å tenke seg nøye om før valget fattes.

Det er strålende at det er kamp om presidentvervet i NAL. Man kan selvsagt undre seg om pågangen ville vært like stor dersom stillingen ikke het president, bare styreleder. Denne enklere benevnelsen av vervet ville kanskje bidra til å demotivere mulige statusjegere, og bringe tittelen nærmere det faktiske innholdet i posisjonen. Sikkert er det uansett at NAL vil tjene på å innse at organisasjonen trenger den åpenheten som bare ukorrupte og forutsigbare beslutningslinjer kan gi.

Oslo 25.11.2008
Børre Skodvin