Arkitektnytt

Praksis har praktisk talt blitt borte i den første delen av det som heter arkitekters livslange læring. Studieoppleggene virker mer og mer syntetiske og mindre yrkesretta, og profesjonsferdigheter kommer dermed lett i bakleksa.

Tidligere var det ofte bastante krav om praksis før og/eller under utdanningsløpet, og noen av oss har hatt kolleger med solid yrkesbakgrunn som tømrere eller murere før de startet på Kunstakademiet i København. De hadde ved studiestart vesentlig ikke-akademisk kompetanse, men ingen kan påstå at dansk arkitektur på noen som helst måte var tilbakestående for noen tiår siden. 

Selv gikk jeg på en skole hvor en i 4. året tok opp studenter som kom fra praksis. Disse hadde tatt første avdeling i en langvarig kombinasjon av assistentvirksomhet på kontor og kveldsstudier. De satt med profesjonskunnskap og visste det meste om å tegne hus, men var relativt blanke på idé- og konseptutvikling. De var sugne på å lære om «det unyttige», men brakte samtidig en trygghet inn på tegnesalen – fordi de hadde duggfersk praksis og var sånn sett mer troverdige enn lærerne.

Noen læresteder har fremdeles noe som likner på praksiskrav, men de blir mer og mer utvanna. Interessant nok gjør en av de nyeste og mer ambisiøse skolene, The London School of Architecture (LSA), nå et nummer av å integrere praksis i studieopplegget. LSA konkurrerer om oppmerksomheten med en 5-6 andre læresteder i byen, men selvsagt først og fremst med AA-skolen. Ironisk nok var det ikke det faglige som var grunnlaget da denne skolen ble opprettet i 1890-åra, men studentens behov for samfunnsmessig kontakt og oppgradering. De kom som assistenter fra byens arkitektkontor, og ønsket økt status for å kunne bli arkitektklubb-medlemmer og blande seg sosialt med oppdragsgiverne: de nyrike industriherrene. Og da var borgerlig dannelse viktigere enn prosjekteringsbakgrunn. Det siste hadde de allerede innabords etter mange år bak tegnebrettet.

Profesjonsutdanninger litt uvante med det akademiske blir nå fra tid til annen kritisert for litt krampaktig å fjerne seg fra nettopp praksis. Sterke krefter har en stund vært i sving for å gjøre slike studieretninger mer «vitenskapelige», blant annet som en følge av ulike universitetstilknytninger. Det gir status for læresteder og ledere, obligatorisk forskning og doktorgrader, økt tilgang til FoU-midler og spennende samarbeidprosjekter og partnere.

For eksempel omtaler Cathrine Krøger pensum og studiet på sykepleierutdanninga som jålete og kvasi-akademisk (se: Et fag på ville veier i Prosa 03/16). Hun var litteraturviter og profilert anmelder før hun ble sykepleierstudent, og kritikken er godt dokumentert og ramsalt. Det er på en måte synd at det ikke var arkitektstudiet hun valgte i voksen alder – det kunne gitt oss kritiske utenfra-blikk og nyttige refleksjoner om fag og utdanning i større sammenheng. 

På arkitektskolene bruker en 9-10 semester på grunnleggende faglige ferdigheter fram til mastergraden, mens innsikt i yrkesmessige irrganger for det meste helt tilfeldig overlates arbeidslivet. Både faglig prestisje og lønnsomhet trumfer på en måte samfunnsansvar og roller, mens det må være bransjens felles ansvar å sørge for en mer organisert overgang fra utdanning til yrke. 

I teorien er det stor forskjell på det teoretiske og det praktiske, men i praksis er det ikke alltid tilfelle – og i vårt fag blir overgangen mer glidende. Innholdet i utdanninga vil skifte med samfunnsutvikling og moter, og nå er det kanskje på tide å  re-introdusere innslag av praksis?