Arkitektnytt

Samfunnshuset i Namsos ble ferdig bygd i 1961. Arkitekt var Herman Krag, som var med i tidlig fase, og Arne Aursand som hovedarkitekt og med fra begynnelse til slutt. Samfunnshuset er med sin tidstypiske og unike arkitektur spesielt tilpasset byens generelle kvadratur, som helt klart er en av gjenreisningsbyens viktigste kvaliteter.

Bygget følger opp reguleringsplanen «Brente steders regulering», initiert av byarkitekt Sverre Pedersen med sin neoklassiske byplan med akser og kvartaler. Som et unntak fra øvrige bygg i byen, tar samfunnshuset opp i seg et helt by-kvartal som ramme og konsept. Dette er i seg selv, i norsk målestokk, et ganske unikt fenomen. Samtidig gir bygget et vakkert ansikt mot og forsterker rammen rundt Festplassen, som må betraktes som byens framtidige hovedtorg eller folkets fest- og samlingsplass. Festplassen har for øvrig en elegant scene/paviljong i samme stil, tegnet av samme hovedarkitekt.

Historisk sammenheng og innflytelse utenifra

Samfunnshuset i Namsos uttrykker tydelig en internasjonal arkitektonisk stilart kalt funksjonalismen. Funksjonalismen har sitt viktigste utspring i «Art and Crafts»-bevegelsen og ved arkitektskolen Bauhaus i mellomkrigstiden, med grunnlegger og arkitekt Walter Gropius og delvis videreført av arkitekt Mies Van der Rohe. Funksjonalismen ble senere fulgt opp blant annet av CIAM (Congrès Internationaux d'Architecture Moderne (1928–1959)) hvor blant annet arkitekt Christian Norberg-Schulz var aktiv med sin stedstilpasningsfilosofi (Genius Loci) samt forrige århundres internasjonalt mest kjente arkitekter som Le Corbusier, Frank Lloyd Wright, Mies Van der Rohe og Alvar Aalto.

Funksjonalismen utviklet seg i flere retninger, blant annet i Brutalismen, som var en mer ekstrem retning delvis representert ved arkitekten Adolf Loos’ filosofi, som blant annet uttrykte at «Decoration is crime!» En annen retning gikk mer mot en Poetisk funksjonalisme, som er mer i tråd med arkitekter som for eksempel Alvar Aalto, Louis Kahn eller senere Norges eneste Pritzker-vinnende arkitekt, Sverre Fehn.

Samfunnshuset i Namsos representerer helt klart på selvstendig vis en mer «poetisk» retning innen funksjonalismen, med sin lette, elegante varierte og lekende stil. Samtidig skulle bygget fungere, for å sitere Corbusier: «The Plan is the generator. Without a plan, you have lack of order, and willfulness» eller Mies Van der Rohe sitt berømte sitat «Less is more» eller «God is in the detail».

Selve bygget

Namsos samfunnshus er slik sterkt inspirert av funksjonalismens poetiske ånd, både ute og inne og har en særdeles tydelig internasjonal karakter. Bygget er derfor relevant både lokalt og nasjonalt og i skandinavisk sammenheng.

Skala, målestokk og proporsjoner i byggets ytre hoveddeler og bygningsmassefordeling er gjort med en rolig fasade og innbydende loggia, med overdekket uteareal mot torvet og en høyere, avstemt blokk mot øst, samt et lavere, mer dempet og nennsomt inntrukket midtparti. Rytme og oppdeling i fasadelivene er generelt nyansert gjennomført, og er spesielt vakkert proporsjonert og delt opp i fasaden mot torvet og i vestfasaden mot Forsikringsgården. Bygget har generelt nøysom plassering av vinduer og vindusbånd med relieff og skyggevirkninger samt varierte og gjennomførte «rytmer» alá en type «frossen musikk» som er en ofte brukt metafor.

Karakteristisk er også den individuelle stripeoppdelingen av pussede murpartier, konsekvent og nøktern bruk av massive og værsterke, lyse flater med fin tekstur i pusset betong, bruk av skifer på søyler og som bånd mot bakken. Videre vinduer, store og små glassfasader og glasselementer på østfasaden, alt med håndverksmessig gjennomførte ytre detaljer. For eksempel er til og med lufteventilene for takene på fasadene nennsomt plassert. Innvendige har man, forutenom gode romopplevelser, bevisste farge-, material- og interiørvalg hvor taklamper, golv og veggmaterialer, trapperekkverksdetaljer og så videre  fortsatt er bevart i sin tidstypiske ånd.

Men først og fremst viser bygget på en tydelig enkel og ærlig måte – uten falsk staffasje og fiksfakserier – at indre funksjoner er lett lesbart utvendig for eksempel fra vestsiden via den gjennomsiktige glassfasade ved hallen og trappen opp til festsalen. At relasjonen mellom det indre og det ytre gjensidig spiller på lag og harmonerer med hverandre generelt vises innenfor en helhetlig arkitektonisk ramme.

Bevaring

De fleste byer har et eller enkelte bygg som gir stedet en klar identitet og det kan være gamle og nyere bygg. I Paris har man Notre Dame, Eiffeltårnet og Pompidou-senteret (bygget 1977). I Trondheim har vi Nidarosdomen; i Helsinki har vi Alvar Aaltos konserthus eller «Finlandia» (1971).

Namsos mistet mange bygg ved bombingen under siste verdenskrig, men noen få ble bevart og de er byen stolte av i dag, som Bryggerekka og Fogdgården.

Det er her legitimt å spørre hva vi har av bygg etter siste verdenskrig som gir Namsos identitet, som gir innbyggerne en følelse av stolthet, og som ikke minst blir husket av besøkende utenifra. Og som derfor er verdt å ta vare på?

Samfunnshuset er det bygget Namsos som helt klart gir ekstra identitet til byen, både ved sin strategiske plassering sentralt i byen og ved sin tidstypiske og iøynefallende arkitektur.

Å rive dette bygget er å ta en del av sjela fra byen.