Debatt
Sverre Pedersen - krigen, byplanene og moralen
Peter Butenschøn
7. april 2010
Ingvar Mikkelsen reiser i siste Arkitektnytt (03/10) spørsmålet om innsatsen og holdningen til Sverre Pedersen, mellomkrigstidens store byplanprofessor på NTH og leder av Brente Steders Regulering (BSR) under krigen. Bakgrunnen er en del av et kapittel i min bok Byen som omhandler planlegging og gjenreising av de norske byer som ble bombet og brent i 1940.
Det er et viktig stoff Mikkelsen inviterer inn til, men han gjør det litt lett for seg. Han misliker at jeg knytter forbindelse mellom Pedersens virke og tyske makthavere, men byr ikke selv på noen dokumentasjon av denne historien eller kunnskap som kan kaste noe bedre lys over denne forbindelsen.
Sverre Pedersen står som en helt sentral aktør i de mest dramatiske faglige brytninger innenfor arkitektur og byplanlegging i forrige århundre. Det er nok å minne om hvordan, etter Stockholmsutstillingen i 1930, de unge arkitektene Lars Backer, Knut Korsmo, Ove Bang og mange flere fikk gjennomslag i Norge for den lyse, luftige funksjonalismen. De hvite pussede betongflater begeistret som uttrykk for en ny tid, helt i samsvar med Arbeiderpartiets nye ideologiske grep og sosiale plantenkning. Men på NTH i Trondheim hadde Pedersen styrt byplanfaget siden 1920, med utgangspunkt i klassisk tysk byplanlegging (Pedersen var utdannet i Berlin og Hannover) og britiske hagebyidealer. (Odd Brochmann gir i boken Disse arkitektene (1986) en god beskrivelse av heftige kollegiale stridigheter i disse årene, ikke minst på NTH).
I ukene etter 9. april 1940 ser vi et bemerkelsesverdig skifte i holdninger til arkitektur. NAL utga allerede før sommeren boken Norske hus for land og by med arbeidstegninger for gjenreising av gode hus, rotfestet i eldre norsk byggeskikk. Det urbane og internasjonale, med flate tak, hjørnevinduer og pussede flater var plutselig helt uaktuelt. Gjenreising var for alvorlig til å eksperimenteres med. "Heller enn å synge den arkitektoniske internasjonalen hadde man nå fått øre for fedrelandssangene," skrev Brochmann senere. Det trygge i de hjemlige verdier overtok i løpet av uker på tegnebordene.
Planer for de brente byene Det var ganske naturlig at Gjenreisingsnevnden i juni 1940 ga Sverre Pedersen i oppdrag å lage planer for de 23 brente stedene, gjennom å lede kontoret BSR. Han hadde planlagt mange av dem før, og hadde kart og planer på sitt kontor på Gløshaugen (mange av de lokale arkivene var brent). Tanken var at gjenreisingen skulle komme i gang før vinteren. Dette arbeidet hadde full oppslutning fra NAL.
Men så skjedde en viktig endring 25. september. Reichskommissar Terboven avsatte konge og regjering og innsatte Quislings kommisariske regjering. Fra da av måtte alle BSRs planer forelegges tyske myndigheter for revisjon og godkjenning. Det ble forlangt større vekt på utforming av gater og plasser, "rene, klare, storskårne linjer som var mer i pakt med dynamikken i de nasjonalsosialistiske ideene", som Albert Speers nærmeste medarbeider Hans Stephan belærte BSRs medarbeidere i oktober 1940. Kontoret, ledet av Pedersen, dro så på en måneds studietur til Tyskland, og Pedersen ga etterpå en begeistret rapport fra turen i det nazifiserte Byggekunst.
I begynnelsen av 1941 sluttet mange av arkitektene i BSR, nå stadig sterkere styrt av tyske myndigheter. De så nok hvor det bar. NAL var blitt nedlagt høsten 1940, videreført i det NS-styrte Norges Arktektforbund. Den siste presidenten, Harald Hals, oppfordret nå Pedersen til å nedlegge arbeidet og melde seg ut av den nye foreningen. Men det ville han ikke høre på, og han fortsatte arbeidet til krigens slutt.
Et etisk dilemma Det finnes tydelig dokumentasjon av hvorledes de første planene fra sommeren 1940 ble endret etter tysk direktiv etter høsten 1940, og det ble, som også Mikkelsen viser til, fremmet krass kritikk av disse endringene da Erik Rolfsen overtok som leder for BSR etter frigjøringen i 1945. (En del av dette er dokumentert i det nummer av Byggekunst (05/1980) som omhandler BSR og krigen). Dette gjør ikke Pedersen til nazist eller landssviker. Han aksepterte stilltiende den tyske styringen, og hans byplansyn hadde uansett god gjenklang i mer monumentale tyske formidealer. Jeg synes selv det er vanskelig å bedømme moralen i dette, og stiller det i boken som spørsmål: "Gikk han for langt, var han kollaboratør, eller var han bare en engasjert og pragmatisk fagmann, kanskje politisk naiv, som gikk stille i dørene og orienterte seg i terrenget som best han kunne?". Graden av medvirkning i tysk okkupasjon har vært et betent spørsmål i hele diskusjonen om landssvik i etterkrigstiden, med vanskelige avveininger mellom pragmatikk og ideologi, servilitet og motstand. Mikkelsen er derimot oppsiktsvekkende tydelig i sin dom: "Pedersen og BSRs folk gjennomførte en kollaborasjon som var legitim sett med norske øyne". Jeg tror det blir for enkelt.
Arkitekters forhold til makthavere, gode så vel som onde, er et tema som har vært dårlig belyst her til lands. Det kan hevdes at vår yrkesgruppe har vært lite prinsipielle stilt overfor politiske utfordringer, at vi ofte har hatt et faglig tunnelsyn som har gjort oss lite årvåkne for problemer knyttet til utnyttelsen av vårt arbeid. En klassisk tekst som behandler dette er The Image of the Architect av Andrew Saint (1983), og en ferskere The Edifice Complex av Deyan Sudjic (2005). Et klassisk eksempel er Mies van der Rohe, som uttrykte stor velvilje overfor Hitler og kollega Speer utover i 1930-årene, etter sigende for å redde Bauhaus fra nedleggelse etter at Gropius var kastet ut. Her var han ulik sin senere samarbeidspartner i USA, Philip Johnson, som hadde bakgrunn som erklært og aktiv nazist.
Kritikk etter krigen BSRs planer fra krigsårene kom under sterk fagkritikk i 1945. Mikkelsen avviser denne kritikken som "feberaktig stemning som flammet opp etter tyskernes kapitulasjon", men unnlater å redegjøre for hvor bred og faglig begrunnet denne kritikken faktisk var. Jeg tror også kritikken uttrykte en utålmodighet etter å ta fatt igjen innenfor den funksjonalistiske fagholdning som var så brått forlatt i 1940. Den gjeninnsatte NAL-president Hals anmodet regjeringen umiddelbart om å vurdere en revidering av byplanene. Mikkelsen påstår feilaktig at planene "ble konsekvent fulgt under gjenoppbyggingen etter krigen".
Flere av planene ble endret under ledelse av Rolfsen, bl.a. planen for Namsos. Symbolbyggene og noen av de voldsomme dimensjonene ble tonet ned eller fjernet, for eksempel i Steinkjer og Bodø. Men plangrunnlaget lå i de fleste tilfelle fast; gater var allerede anlagt under krigen, de faglige ressursene var få, og det nedbrente Finnmark og Nord-Troms krevet det meste av arkitektfaglig planleggerkompetanse.
Sverre Pedersens arbeid både før og under krigen burde underlegges langt grundigere studier. Fagmiljøet ved NTNU har voktet nokså ukritisk over Pedersens ettermæle, en fagtradisjon som Mikkelsen tilsynelatende ukritisk føyer seg til. Pedersens store private arkiver er, så vidt jeg vet, plassert ved NTNU, og burde invitere til langt grundigere studier av forrige århundres kanskje mest toneangivende byplanarkitekt og av den dramatiske epoken der han, med eller mot sin vilje, ble en helt sentral aktør.
Sverre Pedersen står som en helt sentral aktør i de mest dramatiske faglige brytninger innenfor arkitektur og byplanlegging i forrige århundre. Det er nok å minne om hvordan, etter Stockholmsutstillingen i 1930, de unge arkitektene Lars Backer, Knut Korsmo, Ove Bang og mange flere fikk gjennomslag i Norge for den lyse, luftige funksjonalismen. De hvite pussede betongflater begeistret som uttrykk for en ny tid, helt i samsvar med Arbeiderpartiets nye ideologiske grep og sosiale plantenkning. Men på NTH i Trondheim hadde Pedersen styrt byplanfaget siden 1920, med utgangspunkt i klassisk tysk byplanlegging (Pedersen var utdannet i Berlin og Hannover) og britiske hagebyidealer. (Odd Brochmann gir i boken Disse arkitektene (1986) en god beskrivelse av heftige kollegiale stridigheter i disse årene, ikke minst på NTH).
I ukene etter 9. april 1940 ser vi et bemerkelsesverdig skifte i holdninger til arkitektur. NAL utga allerede før sommeren boken Norske hus for land og by med arbeidstegninger for gjenreising av gode hus, rotfestet i eldre norsk byggeskikk. Det urbane og internasjonale, med flate tak, hjørnevinduer og pussede flater var plutselig helt uaktuelt. Gjenreising var for alvorlig til å eksperimenteres med. "Heller enn å synge den arkitektoniske internasjonalen hadde man nå fått øre for fedrelandssangene," skrev Brochmann senere. Det trygge i de hjemlige verdier overtok i løpet av uker på tegnebordene.
Planer for de brente byene Det var ganske naturlig at Gjenreisingsnevnden i juni 1940 ga Sverre Pedersen i oppdrag å lage planer for de 23 brente stedene, gjennom å lede kontoret BSR. Han hadde planlagt mange av dem før, og hadde kart og planer på sitt kontor på Gløshaugen (mange av de lokale arkivene var brent). Tanken var at gjenreisingen skulle komme i gang før vinteren. Dette arbeidet hadde full oppslutning fra NAL.
Men så skjedde en viktig endring 25. september. Reichskommissar Terboven avsatte konge og regjering og innsatte Quislings kommisariske regjering. Fra da av måtte alle BSRs planer forelegges tyske myndigheter for revisjon og godkjenning. Det ble forlangt større vekt på utforming av gater og plasser, "rene, klare, storskårne linjer som var mer i pakt med dynamikken i de nasjonalsosialistiske ideene", som Albert Speers nærmeste medarbeider Hans Stephan belærte BSRs medarbeidere i oktober 1940. Kontoret, ledet av Pedersen, dro så på en måneds studietur til Tyskland, og Pedersen ga etterpå en begeistret rapport fra turen i det nazifiserte Byggekunst.
I begynnelsen av 1941 sluttet mange av arkitektene i BSR, nå stadig sterkere styrt av tyske myndigheter. De så nok hvor det bar. NAL var blitt nedlagt høsten 1940, videreført i det NS-styrte Norges Arktektforbund. Den siste presidenten, Harald Hals, oppfordret nå Pedersen til å nedlegge arbeidet og melde seg ut av den nye foreningen. Men det ville han ikke høre på, og han fortsatte arbeidet til krigens slutt.
Et etisk dilemma Det finnes tydelig dokumentasjon av hvorledes de første planene fra sommeren 1940 ble endret etter tysk direktiv etter høsten 1940, og det ble, som også Mikkelsen viser til, fremmet krass kritikk av disse endringene da Erik Rolfsen overtok som leder for BSR etter frigjøringen i 1945. (En del av dette er dokumentert i det nummer av Byggekunst (05/1980) som omhandler BSR og krigen). Dette gjør ikke Pedersen til nazist eller landssviker. Han aksepterte stilltiende den tyske styringen, og hans byplansyn hadde uansett god gjenklang i mer monumentale tyske formidealer. Jeg synes selv det er vanskelig å bedømme moralen i dette, og stiller det i boken som spørsmål: "Gikk han for langt, var han kollaboratør, eller var han bare en engasjert og pragmatisk fagmann, kanskje politisk naiv, som gikk stille i dørene og orienterte seg i terrenget som best han kunne?". Graden av medvirkning i tysk okkupasjon har vært et betent spørsmål i hele diskusjonen om landssvik i etterkrigstiden, med vanskelige avveininger mellom pragmatikk og ideologi, servilitet og motstand. Mikkelsen er derimot oppsiktsvekkende tydelig i sin dom: "Pedersen og BSRs folk gjennomførte en kollaborasjon som var legitim sett med norske øyne". Jeg tror det blir for enkelt.
Arkitekters forhold til makthavere, gode så vel som onde, er et tema som har vært dårlig belyst her til lands. Det kan hevdes at vår yrkesgruppe har vært lite prinsipielle stilt overfor politiske utfordringer, at vi ofte har hatt et faglig tunnelsyn som har gjort oss lite årvåkne for problemer knyttet til utnyttelsen av vårt arbeid. En klassisk tekst som behandler dette er The Image of the Architect av Andrew Saint (1983), og en ferskere The Edifice Complex av Deyan Sudjic (2005). Et klassisk eksempel er Mies van der Rohe, som uttrykte stor velvilje overfor Hitler og kollega Speer utover i 1930-årene, etter sigende for å redde Bauhaus fra nedleggelse etter at Gropius var kastet ut. Her var han ulik sin senere samarbeidspartner i USA, Philip Johnson, som hadde bakgrunn som erklært og aktiv nazist.
Kritikk etter krigen BSRs planer fra krigsårene kom under sterk fagkritikk i 1945. Mikkelsen avviser denne kritikken som "feberaktig stemning som flammet opp etter tyskernes kapitulasjon", men unnlater å redegjøre for hvor bred og faglig begrunnet denne kritikken faktisk var. Jeg tror også kritikken uttrykte en utålmodighet etter å ta fatt igjen innenfor den funksjonalistiske fagholdning som var så brått forlatt i 1940. Den gjeninnsatte NAL-president Hals anmodet regjeringen umiddelbart om å vurdere en revidering av byplanene. Mikkelsen påstår feilaktig at planene "ble konsekvent fulgt under gjenoppbyggingen etter krigen".
Flere av planene ble endret under ledelse av Rolfsen, bl.a. planen for Namsos. Symbolbyggene og noen av de voldsomme dimensjonene ble tonet ned eller fjernet, for eksempel i Steinkjer og Bodø. Men plangrunnlaget lå i de fleste tilfelle fast; gater var allerede anlagt under krigen, de faglige ressursene var få, og det nedbrente Finnmark og Nord-Troms krevet det meste av arkitektfaglig planleggerkompetanse.
Sverre Pedersens arbeid både før og under krigen burde underlegges langt grundigere studier. Fagmiljøet ved NTNU har voktet nokså ukritisk over Pedersens ettermæle, en fagtradisjon som Mikkelsen tilsynelatende ukritisk føyer seg til. Pedersens store private arkiver er, så vidt jeg vet, plassert ved NTNU, og burde invitere til langt grundigere studier av forrige århundres kanskje mest toneangivende byplanarkitekt og av den dramatiske epoken der han, med eller mot sin vilje, ble en helt sentral aktør.