Arkitektnytt

Kritikken av kulturminneåret som «usynlig» er nå gjentatt så mange ganger fra en krets med personer knyttet til bygningsvern og arkitekturhistorie at det er verdt å se nærmere på fenomenet synlighet i seg selv, sett med bygningsvernets øyne. For kulturminneåret 2009 er det nemlig ikke mangel på synlighet som har vært problemet, snarere er dette det punktet vi kan kvittere ut med de tykkeste strekene under svaret: Oppmerksomhet har vi fått, hele tiden, i alle kanaler, over hele landet, gjennom hele året.

Bygningsvernernes kritikk av det de kaller et usynlig år er frembrakt og gjendrevet i Fortidsvern, Klassekampen, Forskerforum og Arkitektur N, for så vidt er ironien tydelig: Mot slutten av året er til og med klagingen over usynlighet også blitt svært synlig.

Det er altså ingen grunn til å gjendrive påstanden om fravær i offentlig ordskifte ytterligere en gang.

For ordens skyld tar vi kortversjonen av Kulturminneårets medieresultater: Hver dag er det 30 oppslag i lokalpresse, vi har hatt innslag på Nitimen omtrent annenhver uke gjennom hele året og tallrike saker i nasjonale og regional radiostasjoner. Nivå 2-avisene kjører jevnlig egne kulturminneåret-saker, lange debatter har gått i lokale medier om bygningskonflikter, lokale og nasjonale tv-redaksjoner har dekket utstillingsåpninger og arrangementer. I siste halvår har også nasjonale aviseredaksjoner fattet interesse, alle har hatt både redaksjonelt stoff og debattstoff flere ganger. Riksantikvaren har fått fire ganger så mye presse i år som i fjor. Det er rett og slett ikke medieoppmerksomhet som er problemet.

I Arkitektnytt gjør Grete Kristin Hennissen et poeng ut av at også publikum har sviktet, men hun operer med gale tall og må komme tilbake med tydeligere kritikk hvis hun forventer en debatt om publikumsadferd.

Riktige tall er: 400 lokale prosjekter har fått støtte. Til en hver tid 1100 aktiviteter å velge mellom som har kulturminneåret 2009-stempel. Åtte nasjonale, større formidlingsprosjekter er laget og levert. Det er 700 brukere hver dag av våre webtjenester. 400 bilder og fortellinger på dagligliv.no, 300 kulturminneløyper, med 3000 individuelle fortellinger og bilder på Kulturminneløypa.no, 80 000 (åtti tusen) besøkende på utstillingen Fordums kraft - nytt liv. Industriminner i møte med vår tid, 16 skoler og 16 museer har samarbeidet om Kulturminner på reise, og vi har hatt flere kulturminneprosjekter rettet mot skolen. I tillegg kommer fire store arrangementer med opptil 7000 deltakere. Riksantikvaren har fredet et objekt i måneden fra fellesskapets dagligliv og ABM-utvikling har utviklet og fått inn over 1000 digitale fortellinger om personlige kulturminner.

At det er lite fokus på utfordringer knyttet til tap av faste kulturminner både i media og i publikumsaktiviteter er altså ikke det samme som at året har vært usynlig. Det er derfor all grunn til å forsøke å forstå hva de stadig gjentatte påstandene om usynlighet egentlig bunner i.

Enten dreier det seg om at noen ikke kan se og ikke kan høre. Eller så dreier det seg om at de som klager over usynlighet faktisk er usynlige. Aller mest sannsynlig er det her, som ellers, en kombinasjon av de to. De som mener kulturminneåret er usynlig, ser ikke det som vises, hører ikke det som sies, sanser ikke hva som skjer. Samtidig er bygningsvernet faktisk usynlig på maktarenaer hvor de burde være synlige. Kunsten er å se sammenhengen mellom det ene og det andre og sette seg i stand til å ta litt større plass i det offentlige ordskifte, på en måte som er dagsordensettende. Slik får man større tyngde inn mot politiske prosesser.Mari Bergset peker på en vei å gå i siste nummer av Arkitektnytt. Arkitekter har mulighet til å definere verdi gjennom egne registreringer og utviklingskonsept for blant annet byrom. En slik eksplisitt verdisetting fra en sentral gruppe i stedsutviklingsprosesser vil kunne bidra til en god diskusjon av hva som er verdt å ta vare på og hvorfor, og dermed føre til større synlighet og en selvsagt plass i diskusjoner om steder som omgir oss.

Dernest er det viktig å se at bygningsvernet faktisk ikke er fraværende i offentligheten, men lever et liv i lokalpressen. Gamle hus som trenger pleie er ikke et tema som alene er sterkt nok for å komme i nasjonal presse eller på Store studio hvis man ikke samtidig forteller om noe som mange er interessert i. Nordmenn er interessert i historie. De er mindre interessert i leksikal kunnskap om vernepraksiser knyttet til gamle hus. De er interessert i kulturhistorie. De er mindre interessert i å fylke seg bak det ene eller det annet syn på autentisitet. De er interessert i sine egne liv. Derfor må kulturminner leve i hjertene.

Her har Kulturminneåret 2009 gitt alle kulturminneinteresserte en mulighet til å ta stilling til på hvilken måte de skal komme i inngrep med folks interesse for fortiden. Interessen er der, og vi har løftet den frem gjennom brede prosjekter som både inviterer til og får bred deltakelse. Hva ved dette er interessant for bygningsvernet å bygge videre på? I Kulturminneåret 2009 har vi sett at hjertene slår litt fortere når fortiden gjøres relevant. Hva kan bygningsvernet bidra med som får pulsen til å slå litt fortere når dette året er over?

Hvert år fra nå og frem til 2019, når det er nytt kulturminneår, vil denne utfordringen ligge der. Det blir spennende å følge hvordan utfordringen tas og hvilke resultater man kan vise til da. At arkitekter ønsker å føre an i diskusjonene om stedsutvikling gjennom bruk av kulturhistoriske rom høres svært lovende ut.