Styreleder i NIL innleder en interessant diskusjon i sitt innlegg
Fra mitt ståsted har jeg lenge undret meg over at norske interiørarkitekter ofte beskriver en så stor andel utenlandske produkter framfor norske produkter designet av deres studiekamerater som ble møbeldesignere.
For norsk møbel- og interiørindustri er dette negativt, og vi skulle ønske at viljen til å velge mer norsk design og industri oftere kom til uttrykk ved både offentlige anbudskonkurranser og i private anskaffelser. Jeg undrer meg over hvorfor det er slik.
Noen svar må ligge i industrien og hos møbeldesignerne selv. I det norske møbelmarkedet kommer om lag halvparten av sluttbrukeromsetningen fra møbler og innredningsprodukter produsert i Norge. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Dette er for mange en overraskende høy andel. Et sted mellom 25–40 prosent av norsk produksjon blir eksportert, og vi har industribedrifter som selger norsk design internasjonalt.
Møbel- og interiørindustrien bruker i hovedsak norske designere i sin produktutvikling. Mange bedrifter har egne ansatte med masterutdanning i møbeldesign, industridesign eller lignende, og nesten alle samarbeider med en eller flere eksterne designer over et lengre tidsbilde. En undersøkelse viser at norske bedrifter faktisk har litt flere designfaglig utdannete ansatt enn i Danmark.
Det siste tiåret har en rekke norske produkter, dvs. norsk designer i samarbeid med norsk møbel- eller interiørfabrikk, vunnet designpriser og/eller fått stor internasjonal oppmerksomhet. I katalogen til Stockholmsmessen for to år siden stod det å lese at det har skjedd et designmirakel i Norge.
Hva slags ansvar har så interiørarkitektene? Det er nærliggende å spørre: Er dere ikke stolte over norsk design? Har man fordeler av å velge utenlandsk? Eller er det en litt provinsiell holdning vi er vitne til her – er det gjevere med produkter som kommer fra utlandet?