Arkitektnytt

Fra arkitektkonkurranser kan vi oftere lese at det premierte bygget er godt eksponert. Hva er nå det? Det kan virke som om juryene legger seg flate for tiltakshaveres markedsinteresser. Så skal det store fellesskapet påtvinges alt fra såkalte godt eksponerte hytter til hoteller, ulike sentra og enkelte rasteplasser som tar oppmerksomheten i hele landskapsbilder med sin form, farge og opplysing. Og det deles ukritisk ut byggeskikk- og arkitekturpriser fra særinteresser og kommuner uten spesiell kompetanse. All prat om tilpasning, helhet, landskapsestetikk og naturvern forstummer.

Ett av landets grove eksempler på dette er Hardangervidda nasjonalparksenter, nå Norsk villreinsenter, ved Møsvatn i Tinn kommune. Det er tegnet av den velrenommerte arkitekten Gudmundur Johnsson. Bygget fikk like etter åpningen kommunens byggeskikkpris. Bygget ligger og skriker i fjellandskapet. Og når du kommer ut Møsvatn, hvor Bratteggen og Gaustadtoppen troner majestetisk i det fjerne, er det dette prisbelønte senteret du ser, dag og natt. Folk gremmes. En blir beklemt på egen stands vegne. Andre eksempler finnes i betydelig antall. Og det sendes dårlige signaler til de «halvstuderte» i vår fagkrets.

NAL er opptatt av kommunikasjon med samfunnet. Jeg mener at Landstyret bør vurdere å utarbeide en «Vær varsom-plakat» for medlemmene og kunngjøre den vidt og bredt. Vi er ikke alene i vår egen sandkasse. NAL bør være nøye med å påse at forbundet ikke tas til inntekt for arkitekturpriser hvor forbundet ikke har oppnevnt deltager i juryen. Hva også med en ny veileder til jurymedlemmer? Den kan kanskje også samtidig avverge den stadig tilbakevendende diskusjon etter konkurranser om hvorvidt juryen har forstått programmet.

Da «oppgjøret» med postmodernismen foregikk, ble en del godt brukte motiver luket ut av den akademisk stuerene arkitekturen. Er det ikke nå snart på tide også å vurdere om det nå er nok med skeive vegger og bygg for signaleffektens skyld? De støyer ofte mer enn godt er.