Arkitektnytt

Først ringte en kompis og fortalte at han hadde tipset om meg til en headhunter. Så ringte headhunteren. Etter tre dager med tester og et påfølgende intervju med administrerende direktør, fikk jeg tilbud om jobb.

Jeg takket nei. Det var tross alt Block Watne det var snakk om. Etter noen måneder angret jeg, og snart var jeg blitt prosjekteringssjef i Block Watne, med ansvar for en avdeling på 12 medarbeidere og produksjon av tegningsmateriale til omtrent 900 boenheter i året.

I ferdighusbransjen regner man gjerne med at de sedvanlige stereotypiene om arkitekter stemmer. Som at de driver med unødvendig pynt, og at de ikke forstår noe av det praktiske. Paradoksalt nok har Block Watne i alle år markedsført sine ferdighus som arkitekttegnede. I og med at arkitekttittelen ikke er beskyttet, kan jo hvem som helst kalle seg arkitekt. 

Bestselgeren «Lykkebo» ble i sin tid tegnet av den tidligere Block Watne-eieren Walter Nilsen selv, som var snekker. Huset «Solbrekke» ble tegnet av en teknisk tegner. Av de 21 arkitekttegnede husene i porteføljen, er ti og et halvt tegnet av et NAL-medlem. Arkitektene bak huset «Alm» vil ikke lenger bli assosiert med det, grunnet for lite påvirkningskraft på endringer. 

Mange av dem som jobber i Block Watne og andre ferdighusprodusenter, har lite eller ingen formell utdanning. Riktignok har antall byggmestere, ingeniører, sivilingeniører og arkitekter med mastergrad gått opp i det siste. På den ene siden har man dyrket den sosialdemokratiske likeverdskulturen, slik at alle går per fornavn, men man har også vært veldig opptatt av å fremheve mastergradene og tidligere lederstillinger hos ledelsen. Kortfattede CV-er pyntet nettsiden helt til Dagens Næringsliv skrev om at BW-eieren Lars Nilsens mastergrader egentlig var bachelorgrader.

Uavhengig av hvor opptatt man er av likeverd, kan det være utfordrende å forholde seg til en kollega som kaller seg arkitekt og krever tilsvarende respekt, når man vet at vedkommende egentlig er frisør. Byggmestere, ingeniører og sivilingeniører er det derimot lettere å forholde seg til, de er jo opptatt av rasjonelle løsninger. Et annet paradoks er at en utdannet arkitekt virkelig kan bidra i ferdighusbransjen med å tegne mer rasjonelle hus. 

Som arkitekter er vi jo opplært til å lage effektive løsninger, fra arealplaner til minste detalj. Når man i tillegg husker at ethvert hjørne koster penger å tegne, og enda mer å bygge, er man godt på vei til å bli en proff ferdighusplanlegger. Hvor mange designelementer må en fasade egentlig ha for å bli oppfattet som tiltalende? Hvor mange ulike vindustyper trenger man egentlig for en liten enebolig? Minimalistisk design er som kjent noe av det vanskeligste å få til, men lykkes man, kan huset bli både pent og billig.

For billig skal det være. Når alt annet er optimalisert, finnes det bare én måte å gjøre operasjonen enda mer kostnadseffektiv: jobbe raskere. Bygningsarbeiderne er delt opp i fire lag: Interiør 1 og 2, Eksteriør 1 og 2. Grovarbeid og finarbeid. Det er fullt mulig å flytte fra team til team, men man holder seg gjerne i et team i et par år, fordi man da blir veldig rask, og det tross alt er hurtighet man blir belønnet for. De aller raskeste kunne tjene 900 000 i året, og jobbet man litt på si i helgene, kunne man oppnå statsministerlønn. 

Av og til måtte vi vurdere forslag fra eksterne arkitekter, gjerne fra de unge og lovende. Til tross for ellers godt gjennomtenkte prosjekter, virket det gjerne som parkeringen var tegnet kvelden før innlevering. Jeg brukte så mye tid på parkeringsproblematikken, og med å forhandle med kommunale myndigheter om parkeringskrav, at jeg ofte følte at yrkestittelen min egentlig var parkeringskonsulent. En eller to ekstra parkeringsplasser kunne være av avgjørende betydning, spesielt på de store feltene og høyblokkene våre med opptil flere hundre boenheter.

Ferdighusene på andres tomt utgjorde nemlig bare ti prosent av produksjonen. Resten var primært boligfelt og blokkbebyggelse med opptil seks etasjer. Det var selvsagt i disse prosjekter at arkitektkompetansen var spesielt nyttig. Dessuten gjorde nye krav til universell utforming og reguleringskrav om terreng- tilpasning, at det ble enda viktigere med folk som virkelig kunne plassere bygg og veier i terrenget.

Et av de overordnede målene var å effektivisere bruken av vårt samarbeidskontor i Polen, der man allerede jobbet overtid (noe man sjelden gjorde i de pene lokalene i Oslo). Det litt skremmende resultatet var at jeg endte opp med å sende mange av de morsomste og mest kreative jobbene til Polen. Det var jo mye mer effektivt å oversette instruksene til et stort prosjekt enn flere små. Den virkelig alarmerende konsekvensen var at de mest kompetente medarbeiderne i Oslo ofte endte opp som sidemannskontrollører, i stedet for å prosjektere selv. De arkitekttegnede, norske husene ble dermed gjerne tegnet av ingeniører eller tekniske tegnere i Polen. Når det er sagt, gjorde flere av de ordentlige arkitektene i Polen en virkelig fremragende jobb.

Det gledelige er at mange arkitekter er interessert i å prøve seg i bransjen. Når vi fikk anledning til å ansette nye folk, fikk vi tak i flere svært kompetente arkitekter. Istedenfor å kritisere bransjen fra utsiden, kan man faktisk endre noe fra innsiden. Det man gjerne vil endre er stilen, og det viste seg faktisk å være mulig å få gjennomslag for mer moderne utrykk, riktignok i sentralt beliggende strøk. Samtidig er markedet for saltakshus med rutede vinduer på ingen måte mettet, slik at man må regne med å sluke noen kameler.

For en arkitekt er det fortsatt stigmatiserende å ha jobbet hos en ferdighusprodusent, og spesielt ille er det å ha jobbet hos Block Watne. Skulle man være så heldig som å komme på intervju hos en stueren arkitekt, må man forberede seg til spørsmålet:  «Hvorfor i all verden ville du jobbe der?»

Yrjänä Tynkkynen