Arkitektnytt

Mari Hvattum har skrevet en meget god og tankevekkende artikkel om stedsbegrepet og en historikk om arkitekters, planleggeres og andre faggruppers forhold til stedet som fenomen og hvordan man faglig har forholdt seg til det under vekslende moter/faglige paradigmer. Artikkelen er velformulert og innholdsrik og fortjener å bli lest av mange og diskutert.

Problematiseringen i forhold til dagens stedstenkning blir normativ. Jeg oppfatter det som om forfatteren er redd for at steder skal fryses fast, at fortiden skal legge en klam hånd over utviklingen gjennom en ”ny type stedstenkning – en ny stedsfundamentalisme forkledt som miljøbevissthet” (s. 48), men at man derimot har ”forsøk på å utvikle en ikke-tyrannisk stedstenkning der det stedlige tilskrives betydning uten å bli essensialistisk eller tvingende” (s. 49). Underforstått synes jeg å lese at hun er redd for at arkitektene skal bli for estetisk opptatt i forhold til stedets livsgrunnlag og handlingsrom, og at dette kan føre til stillestående, tilbakeskuende arkitektur og stilkopiering. Dette er en viktig problemstilling selv om slike holdninger ikke gir ett formsvar og ikke alltid er negativt.

Til tross for at Robert Venturi er far til uttrykket ”rommets tyranni” som hun overfører til ”stedets tyranni”, vil jeg tro det er redselen for å stå stille som er uttrykkets intensjon. Steder kan vel ikke være tyranniske? Jeg mener det er andre fenomen og krefter vi må være mer på vakt mot enn en verdsetting av stedenes egenart og kvaliteter som målestokk for det nye. Jeg skal ta utgangspunkt i et par eksempler fra steder jeg kjenner godt.

Mykonos, denne fine øya i Egeerhavet med en spesiell folkearkitektur som de siste 40 år har vært utsatt for et veritabelt angrep av masseturisme og ”utviklingsiver”, har blitt forandret til det ugjenkjennelige. Hadde det ikke vært for de arkeologiske myndigheters klare regler for bygningsutforming, med høydebegrensning, hvit pussarkitektur, proporsjoner på lysåpninger osv., ville det imidlertid ha vært mye verre. Den kompakte byen, som har en slags vernestatus, har i det ytre beholdt mange av de opprinnelige kvaliteter. Men innholdet er helt forandret. Der folk bodde før har internasjonale butikkjeder overtatt. Byen er oversvømt av gullbutikker og moteklær. Horder av cruiseturister strømmer med jevne mellomrom som saueflokker gjennom gatene. Barer og nattklubber åpne hele natten trekker sitt klientell til byen med nattlig uro og bråk – noe som har jaget flere av beboerne fra byen som har fått et kunstig liv, og er død utenom sesongen.
Noen kaller dette utvikling. Her er det ikke stedets tyranni som er problemet, men ustyrlige pengeinteresser som gir stedet en velstand som de ikke makter å leve med. Tross dette har noe av stedets opprinnelige kvaliteter blitt bevart. Havnen med alle kafeene og spisestedene er fortsatt attraktiv, men mens det tidligere var de små fiskebåtene i friske farger som fanget blikket, er det nå fullt av store cabincruisere og andre rikmannsbåter som stenger utsikten og ødelegger viktige stedskvaliteter.

”Penga som rår” og en svak eller korrupt politisk ”styring” er et større problem enn en statisk stedsoppfatning. Man trenger ikke være nostalgisk for å finne at mye var bedre før. Et mye mer kritisk blikk på hva som menes med utvikling og hva stedene tåler er viktigere enn å være redd for å stå stille.

Det andre eksempelet er Trondheim. ”Store, lille Trondheim” som politikerne for flere år siden ga som karakteristisk logo eller motto for utviklingen. De siste tyve årene har byen gått gjennom en utbyggingsboom som har fått politikere og administrasjon til å glemme målestokken ”lille Trondheim” i troen på at all aktivitet på utbyggingsfronten er av det gode. Resultatet er at byen kan skilte med mye nytt byggeri av varierende kvalitet, mye som ikke styrker byens kvalitet.

De konkrete eksemplene fins det mange av, uten at jeg her skal gå i detalj. Gjensidige/Vitalbygget som stenger utsikten mot fjorden sett fra Gamle bybro er ett, de nordlige deler av Nedre Elvehavn er et annet og flere prosjekter på Brattøra, blant dem ”Nordens største kongresshotell”, som alle bryter kontakten med fjorden og målestokken til Trondheim by. Eller boligprosjekter som ikke klarer å skape gode nok uteområder på grunn av for stor tetthet. Her mener jeg man ikke har hatt ”stedets tyranni”, snarere det motsatte. Kan vi kalle det pengemaktas tyranni eller utbyggeres, spekulanters og profittmakeres tyranni? Her synes begrepet tyranni å passe bedre, for her kommer en aktiv maktdemonstrasjon inn som primær byformingsfunksjon. Det står mennesker og særinteresser bak et tyranni, ikke steder. Jeg mener administrasjonen ikke har gitt gode og strenge nok retningslinjer overfor utbyggere, inkludert kommunen som byggherre. Og arkitektstanden har sviktet i situasjonsanalysen. Store deler av standen blir sugd inn i et system som ikke tjener fellesskapets interesser, det blir vanskelig å si nei til oppdrag eller vise en kritisk holdning til oppdragsgiver hvis man ikke skal falle ut av utbyggerporteføljen og miste jobber. Når mye av tidsskrift- og arkitekturlitteraturen ikke legger vekt på stedstilpassning og stedstilhørighet, men derimot tiljubler markedsføringstriks som ”Signalbygg” i hytt og pine så arkitekten kan vise hvilken storslagen formgiver (eller kopist?) han/hun er, blir resultatet helt galt. Alt dette mener jeg er verre enn ”stedets tyranni”.

Mari Hvattum har gitt et godt startgrunnlag på en viktig debatt. Denne refleksjonen er mitt bidrag i denne omgang.

Mykonos 12.juli 2009