Arkitektnytt

Det sies og skrives mye om byggeaktivitet og arkitektur for tiden. Aktuell byutvikling, spesielt i Oslo, det være seg urbanisering, vern, lokalisering, form og innhold, har utfordret tale- og skriftspråket for både faglærte og ufaglærte. Den observante vil ha merket seg at uansett hvilken bygning det er tale om, ny eller gammel, Operaen eller Nasjonalgalleriet, brukes betegnelsen bygg. Byggekunstens fagterminologi, med presise og beskrivende ord for arkitektur og byggeskikk, velges bort til fordel for snarveiens enkle og radikale ord bygg. Det gjelder enten det er politikere, media eller arkitekter som snakker om eller beskriver et prosjekt: Ordet gjentas som et mantra.

Slik ser bygg ut til å ha blitt en motesak, og det kan være at det er slik språk endrer seg, men bør ikke i det minste fagfolk være litt mer ærgjerrig på vegne av sin faglige integritet som arkitekter? Hvermannsen leser og hører hva som er gjengs, og tar etter. Men bør vi? Antakelig virker jeg konservativ, men selv i et modernisert og radikalt språkbilde er nyansene viktige for å fange leserens og lytterens interesse. Det er som vakker arkitektur, eller stygge bygg: Estetikken avgjør. Og ordet bygg er stygt, brutalt og – kjønnsløst. Det er et maktuttrykk, ikke et kulturuttrykk.
 

Kanskje er denne trenden en språklig reaksjon på at arkitekturens kulturhistorie, fra den gang det stod bygninger rundt i landskapet, er fortrengt av nyere tids økonomiske tenke- og byggemåter, og med designestetikkens og teknologiens forførende muligheter endrer en bygning seg til bare et bygg? Gjerne kombinert med vår tids angst for å kjede tilhøreren ved  

å bruke tid, og uttrykke seg tydelig. (Nå føler noen seg urettferdig behandlet, og med rette, da det er flere befriende, hederlige unntak. De vet selv hvem de er.)
 

Definisjonen av et bygg er å finne i ordbøkene som «en bygning under oppføring». Når nybygget er ferdigstilt flytter man altså inn i en bygning. En bygning må ikke bli for liten, da er det et hus. Andre bygninger er simple, utilpasset og uten arkitektoniske kvaliteter. Disse representerer en type industriell formgivning og betegnes industribygg, lagerbygg, kontorbygg etcetera, og stemmer med hvordan repetitiv monotonitet eller uklar karakter gir oss muligheten til å skille mellom bygg og bygning.<<<

 

Men noen bygg er allikevel etablert i det språklige begrepsapparatet. Et praktbygg er som ordet beskriver noe ekstraordinært og påkostet, noe man visuelt imponeres av. Signalbygget står gjerne fritt som et skulpturelt landemerke og signaliserer at noe er oppnådd. Enten en status i penge- og makthierarkiet, eller som byggekunst i høyden. Kirker, med sine tårn, signaliserer noe som ikke er til å misforstå. Kirkebygg er etablert som uttrykk der arkitekturen forløses som noe iboende sakralt ved fenomenet kirke, og bygg som underforstått byggverk. Et signaturbygg står for et stykke mesterarkitektur, gjerne signert av en arkitektlegende. Mens andre bygninger sprenger den definisjonsrammen og opphøyer seg til hedersbegrepet byggverk. Slike blir reisemål i seg selv, og overgår det meste av hva vi tradisjonelt ville ha brukt som mal for en bygning.
 

Som veileder i norsk arkitekturhistorie (litteraturseminar) for studenter ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo er det stundom tungt å trenge igjennom byggets befestelse. Som eksempel kan jeg nevne en analyse av tradisjonell norsk byggeteknikk der besvarelsen starter med «Gården består av 19 bygg rundt to tun» (gården er fra middelalderen). Oppfordret til å vurdere andre betegnelser fant gruppen både hus og bygninger mer relevante når de fikk tenkt seg om. En annen gruppe med det kongelige slott som objekt starter sin analyse med: «Bygget er bygget i … ».
 

Et typisk aviseksempel kan tas fra Aftenposten 6. oktober 2010, der Ulf Andenæs kommenterer i en artikkel Riksantikvarens «midlertidige fredninger av bygninger». Riksantikvaren er konsekvent i sin språkbruk og forholder seg kun til bygninger, mens glippen skjer fra avisens side i ingressen der øyet fanges av «Riksantikvaren vil unngå at bygg rives for raskt». Og i anledning det nyreiste Astrup Fearnley Museet er det i magasinet Arkitektur N 3-2013 fem forskjellige omtaler av bygningen, skrevet av fagfolk. Forvirringen er komplett: Kun to forfattere er gjennomført i sin beskrivelse av bygningen, mens de andre stort sett har bygg som sin favoritt.
 

Jeg skal ikke dra dette for langt, jeg tror jeg har fått frem budskapet. Men hva når bygningsmiljø eller bygningsarv skal omtales? Eller bygningskropp, eller bygningsdel?
 

Flisespikkeri – absolutt ikke. Det er de små detaljene som teller. Detaljer som løfter leselysten, eller de som velter hele leseropplevelsen. Ordene blir steiner som språket bygges opp av, og slik bygger ord arkitektur, og arkitektur blir språk. Et rikt språk skaper og formidler livaktig arkitektur, og språklig eleganse imponerer. Bygg er verbalt fantasiløst.

 

Kirsti Skulberg Bygningsverner

Oslo