Sosial bærekraft
Den blå steinens rolle som minnested i Bergen i dagene etter 22. juli er en påminnelse om hva arkitektur er. Eksempelet fra Ole Bulls plass belyser spørsmålet om ikke bærekraftig arkitektur skal favne sosial bærekraft tydeligere og omhandle det sosiale spillerom fysiske omgivelser gir.
Når vi skal planlegge og bygge bærekraftig, må sosial bærekraft være et sentralt tema. I dette tilfellet mener jeg bærekraft forstått som omgivelser som inkluderer og stimulerer til positiv samhandling. Dette vet arkitekter, men vi må tenke tanken igjen og igjen. Gjøre øvelsen å simulere levd liv i våre digitale modeller og visualiseringer, gå ut i byen og se, ta del i livet slik det er.
Denne kunnskapen skal ha noen konsekvenser for den kreative prosessen og ikke minst for hvordan vi kommuniserer. Arkitekter må fortelle det til premissgivere som byggherrer og politikere. Hittil har det vært mye fokus på bærekraft for miljø og klima. Hva om Brundtland-kommisjonens begrep «sosial bærekraft» kunne formuleres gjennom en arkitekturpolitikk og arkitekturpraksis til å bli et godt verktøy for å håndtere fremtidens utfordringer? Det er mye god bærekraft i å la bærekraftbegrepet omhandle det sosiale spillerommet fysiske omgivelser gir. Her kan norsk arkitekturpolitikk bli tydeligere.
Et effektivt verktøy
Bærekraft- og klimautfordringen beskrives i «arkitektur.nå» som en av tre hovedutfordringer for arkitekturfeltet. Uttrykket sosial bærekraft er kun nevnt under overskriften «tendenser» om universell utforming. Disse to sidene ved bærekraftbegrepet er ikke sett i sammenheng. Om vi tar utgangspunkt i bærekraftsutfordringen både for klima og sosiale levekår, er vi i ferd med å formulere et virkelig effektivt arkitekturpolitisk verktøy. Tenk om arkitekturpolitikken og arkitektrollen kunne formuleres tydeligere med utgangspunkt i sosial bærekraft og bærekraftsutfordringen!
Etter 22. juli står inkludering og samhold tydeligere på dagsorden. Her er sosial bærekraft vesentlig. Vi må lage omgivelser som bidrar til å bygge fellesskap på tvers av generasjonsmessige, etniske og religiøse forskjeller.
Å gjøre spranget fra Brundtland-kommisjonens sosiale bærekraft til en bærekraftsforståelse som inkluderer arkitekturens konsekvenser for sosialt liv og livskvalitet, er ikke uproblematisk. Det skulle likevel være mulig å starte med et aktuelt eksempel som belyser dette.
Arkitektur som gir rom
Dagen etter terroren flyter det opp sosiale handlingsmønstre fra de dypere lagene av kollektiv ballast. Sørgetiden viser hvor levedyktig de spontane ritualene er, handlinger som utføres utenfor den formaliseringen en religion gir. Enkle, rene og tydelige handlinger legitimert av en instinktiv kollektiv bevissthet. Lys tennes, blomster løftes. Vi samles på tvers av alder, politisk farge, etnisk og religiøs bakgrunn. Jeg ser at det handler om bruk og funksjon, meningsinnhold, arkitektur som gir rom for menneskelig samhandling og om psykologi. Dette er sosial bærekraft.
Byromsprosjektet Ole Bulls plass er en suksess fordi det fremviser nyskapende urbane byromskvaliteter. Denne komposisjonen av stein og vann står sentralt på et definert bygulv, og oppfattes som en helhetlig komposisjon. Dette, samt at hovedobjektet veksler mellom å være flerfunksjonelt objekt og skulptur, er viktige faktorer for å forstå stedets egnethet som minnested. Det er i denne mangetydigheten dens styrke viser seg. Vi løper og hopper på steinen den ene dagen og bruker den til blomsteralter den neste. Den er hva vi i øyeblikket gjør den til.
Et åpent kunstverk
Stedet er åpent for handling og tolkning, steinen kan billedlig sett ta opp i seg alt det vi kollektivt bærer frem. I motsetning til Sjøfartsmonumentet like ved, som bærer et forhåndsbestemt meningsinnhold, gir den blå steinen oss en funksjonell minneplass som har en universell karakter. Herlig fri for den overrumplende spesifikke symbolmettetheten som gjør deg liten når du møter det.
Dette er dens styrke, det hviler i dens form, plassering, materiale og komposisjon. Den blå steinen er med oss i medgang og motgang. Den er et åpent kunstverk. På det imaginære planet kan den forstås som interaktivt kunstverk i en vedvarende meningsutveksling.
Det som kanskje er det aller mest spennende, er at vi kollektivt gir skulpturen mening. Dette skjer når vi samles, legger ned blomster, og kanskje sterkest av alt, når vi er stille sammen midt i byen. Det oppstår en mening som ikke var der fra før, men som kunne vært der. Noe lignende hendte vel med kongebjørken? Den kom med på et historisk bilde og fikk stå som symbol på samhold.
Med vårt minnested er det mangetydigheten som er styrken. Her er tyngde og form som representerer trygghet og varighet, rennende vann som illustrerer tidens forløp og speiler himmelen, fokus midt i byen, abstrakt form som ikke har noen forhåndsbestemt entydig historierelatert symbolverdi. En skeiv, ikke-hierarkisk komposisjon som symboliserer åpenhet og inkludering. Det er nærliggende å se at den kan representere nettopp de verdiene vi skal hegne om i disse dager. Mer demokrati, mer åpenhet og mer samhold.
Bygg og byrom må invitere til kollektive handlinger. Levd liv så å si, eller kall det sosial bærekraft. Det er en gi- og ta-situasjon. Arkitekturen gir mulighetene, og vi gir tilbake til byen i form av positiv bruk. Framtiden krever en inkluderende gi- og ta-arkitektur, gi- og ta-plasser. For å vende tilbake til stedet med den skeive rare steinen som er: