Arkitektnytt

I dag brukes gummiunderlag som landskapsdekke i en eller annen form i de fleste barnehager. NRK vekket debatten til live i høst, da de skrev om en barnehage i Bergen som var fullstendig dekket av gummi. Barna i barnehagen søkte seg til den ene lille gressflekken innenfor gjerdet. Dette satte en støkk i oss som landskapsarkitekter.

Gummidekke som fallunderlag er lett og effektivt å produsere. Det er renslig, rimelig og rullevennlig. Argumentene for gummi er mange. Derfor er det heller ikke rart at det velges igjen og igjen. Vi er sikre på at det er flere landskapsarkitekter som river seg i håret når de skal balansere trygghet, forskrifter, miljø og inkludering. Vi møter oss selv i døren på dette i flere barnehageprosjekter. Når NRK skriver at antall fallskader ikke har gått ned etter at gummiunderlag ble standarden, mener vi at det er på høy tid å prioritere annerledes.

På samme måte som barn trenger grøntareal til å utfolde seg, trenger insekter, fugler og andre dyr tilstrekkelig areal for å leve og forflytte seg mellom habitater. Disse arealene er i sterk tilbakegang, særlig i tettbygde strøk. Hvis vi jobber for å bevare biologisk mangfold, skaper vi også stimulerende og varierte områder for barn. Hva med å se etablering av lekeplasser og barnehager som en mulighet til å trekke inn mer natur mellom bygninger og hard infrastruktur?

Vi vet at insektarter har unike egenskaper, og at hele økosystemer svekkes når arter forsvinner. Flere sommerfuglarter er rødlistet i Norge fordi vi mennesker fortsetter å velge materialer som reduserer artens leveområde. En gummi-, asfalt- og plastikkbit av gangen. Alle kan se for seg barnet som sitter på huk i en blomstereng for å ta en sommerfugl nærmere i øyesyn. Vi risikerer at samspillet mellom barn og natur forsvinner.

Som landskapsarkitekter har vi et ansvar for å bidra til å bevare og styrke biologisk mangfold. Vi skal tilføye like mye natur som vi fjerner. I stedet for ensformige apparater må vi se på hva naturen stiller opp med. Som terrengvariasjon, lave trær som kan klatres i, akebakker eller naturlige huler som kulisse for fantasifull lek.

Barnehagebarn har ikke noe forhold til biomangfold. De har et forhold til at lekeplassen endrer seg til et hav av små øyer når det regner. At meitemarken rømmer opp fra bakken, og får noen til å hyle og andre til å løfte på steiner for å finne flere. At naturen er eksistens og omgivelser som instinktivt utforskes.

Vi forstår at det oppleves poengløst å vedlikeholde plen og sand når alt blir en suppe gang på gang. Likevel kan vi ikke glemme at barn og insekter har lettere enn oss voksne for å snu denne suppen til sin fordel. Dette minimumet av kontakt med naturen legger grunnlaget for at fremtidige voksne kan holde sommerfuglen og resten av vårt dyrebare biologiske mangfold i live.

Maren-Anna Gilberg Nyjordet og Ida Karoline Andresen
landskapsarkitekter i Henning Larsen