Arkitektnytt

Vi var over 740 forventningsfulle arkitekter som hadde meldt oss på arkitekturdagen 2019 med den lovende tittelen «Degrowth. Hvordan kan arkitekter planlegge for utvikling uten vekst?».

Men hva fikk vi? Og hva sitter vi igjen med? Keynote-speakeren var Jørgen Randers. Hva var hans hovedbudskap? Jo, vi kan bare fortsette med vekst, så lenge den er grønn. Økonomisk vekst og teknologisk endring løser problemene. I 50 år har han, og andre i BI-miljøet, prediket dette budskapet om at vekst og det grønne skiftet er veien å gå. Det vil si det stikk motsatte av konferansenes hovedtema som var degrowth. Randers har nok rett i mye av analysen, men de siste 50 årene har også vist at på dette punktet tar han helt feil.

Tone Smith, som var den eneste økologiske økonomen, burde ha vært hovedtaler. Hun klarte på den korte tiden hun fikk (5–10 minutter), å fortelle oss hvor begrepet degrowth stammer fra og hva det faktisk innebærer. Hennes kommentar gikk direkte til hovedpoenget, at fortsatt økonomisk vekst er en del av problemet, økonomien må faktisk underlegge seg naturlovene. Pengesystemet med renter er en av de fundamentale årsakene til den økologiske krisen vi er midt i. Teknologien er ikke noe løsning i seg selv. Mennesker – sosial bærekraft og biologisk  kapital – er vel så viktig.

Eller for å sitere Greta Thunberg: «We are in the beginning of a mass extinction. And all you can talk about is money and fairytales of eternal economic growth. How dare you!»

NHOs representant Øystein Dørum var for så vidt en god representant for nettopp de som fortsetter å snakke om vekst. Han betegnet, opptil flere ganger, folk som bryr seg om klima og miljø som «idealister», en kjent hersketeknikk som i undertekst sier at realistene er de som tror på det samme som dem: fortsatt vekst. Er det noe vi virkelig trenger nå, så er det idealister, mange idealister!

Både han og Randers lengtet etter en sterk stat á là Kina (Hva! Hører jeg virkelig riktig?), som kan skjære igjennom den demokratiske suppa og gjennomføre de nødvendige endringer. Heldigvis minnet Lisa Ann Cooper og Tone Smith oss om at grasrotdemokrati, det vil si reelt demokrati, deltagelse og medvirkning, er en fundamentalt viktig strategi for å skape bærekraftige endringsprosesser. Det er faktisk bottom-up-løsninger og ikke top-down-løsninger vi trenger.

Så hva kan arkitektene gjøre her? Etter Randers mening stort sett det samme som han har gjort i 50 år: kutte fossile kilder gradvis, og fortsette urbaniseringen.

Heldigvis kom noe annet fra Tone Smith: Nei, urbanisering er faktisk ikke nødvendigvis svaret. Bymennesker har høyere økologisk fotavtrykk enn andre. Her var faktisk Tone Smith og Randers helt uenige. Det kunne ha vært en svært interessant debatt, men kokte bort i en vassen «salong» (= paneldebatt). Veldig mange tror at fortsatt urbanisering løser klimakrisen, og bærekraft er faktisk dagens politiske hovedstrategi i Norge, med knutepunktfortetting og sentralisering som mantra. Her trengs det virkelig fokus, debatt og forskning. Min påstand: I likhet med økonomisk vekst er urbanisering slik den praktiseres i dag en del av problemet, ikke løsningen.

Det var dagens første del. Så neste bolk. Først ute Tine Hegli, Snøhetta, ned på byggnivå, med en i og for seg god analyse, hvor hun satte tallene på bordet: byggebransjen står for rundt 40 prosent av klimautslippene. Med andre ord har vår faggruppe et stort ansvar. I undertekst hørte jeg henne si (men det var kanskje bare mine optimistiske ører) at Powerhouse-konseptet ikke løser utfordringene, men møter materialbruken i døra, og med den behovet for en mer helhetlig forståelse av hvordan bygg fungerer. Men i bunn og grunn konstaterer hun at vi må lære oss tall, CO₂-regnskap, og at vi egentlig ikke kan nok. Det er sikkert en riktig kommentar og observasjon hvis man snakker om arkitektstanden som helhet, men det er faktisk mange som kan mye om løsninger som er praktisert i snart 40 år! To av dem fikk faktisk NALs ærespris senere på dagen. Snøhettas banebrytende og spennende prosjekt på Gullhaug Torg, et norsk svar på 22 – 26, Baumschlager og Eberles kontorprosjekt i Østerrike, fikk vi bare vite hadde stoppet opp. Prosjektet er et oppgjør med passivhus-dogmatikken, men vi fikk dessverre ikke vite mer.

Neste innlegg begynte lovende med de danske arkitektene Niels Ove Kildahl og Sille Askefrø Bjørn, som har oppdaget at landsbygda har de samme problemene som byen, bare med motsatt fortegn, og at fremtidsutviklingen må skje også der. Helt korrekt analyse etter min mening, og her ville de fått støtte fra økofilosofen Sigmund Kvaløy Sætereng: «Hvis du vil overleve, er landsbygda fremtiden». De to har sikkert også gjort noe, men det fikk vi lite innblikk i, annet enn en tvilsom kunstinstallasjon på byens torg. Men la gå, intensjonen er god og de var da ganske underholdende. Men hva gjelder belysning av en svært viktig problematikk, frustrerende lite.

Deretter kom det som sikkert skulle være dagens høydepunkt: Peter Barber. Ja, interessant, med til dels gode svar for en storby, London, som er i ferd med å illustrere poenget ovenfor, nemlig at storbyen er en del av problemet, og at urbanisering ikke løser klimakrisen, heller ikke sosiale problemer eller ulikhet, men tvert imot gjør det verre. Som en morsom liten fremtidstanke slengte han til slutt inn en fantastisk idé, nemlig «100-mile city», å lage en sammenhengende byvekst for 40 millioner mennesker (igjen, hørte jeg riktig?) i Londons randsone til det grønne beltet. Hva mener han, er megabyer plutselig bra, bare de har gater og er tegnet av en arkitekt? Hva i all verden har dette å gjøre med degrowth? Er ikke det han foreslår det stikk motsatte, altså extreme growth?

Dessverre var nå min tiltro til at vi skulle få svar og innhold på konferansens tittel i ferd med å svekkes alvorlig. Så når en entusiastisk ung person skulle ha meg med ut i byen for å leke, fordi bylek er bra for degrowth, falt jeg dessverre helt av lasset, og foretrakk å stå over. Sorry.

Etter lunsj og pause kom faktisk et av dagens beste innlegg (igjen bare 5 minutter). En ung doktorgradsstudent fra NTNU hadde en kort, fyndig og svært relevant presentasjon. Han jobbet med urbant landbruk og kompostering, og kommenterte begrepet degrowth med at vi heller trenger motvekst, og at våre byer må få på plass kretsløpsfunksjoner og bli grønnere. Takk og takk, omsider back on track. Noen som faktisk tar dagens tema på alvor.

Deretter ga Eva Pfannes, fra Ooze architects i Nederland, et svært godt innlegg om gjenetablering av grønne lunger og naturbaserte rensesystemer for vann og avløp i alvorlig forurensede byer. Det var altså utnyttelse av de grønne økosystemtjenestene, og en illustrasjon på at byene våre faktisk må bli grønnere – men i biologisk mangfolds forstand. De biologiske løsningene er en svært viktig del av fremtiden.

Til slutt kom den belgiske arkitekten Jo Taillieu, som viste flere morsomme prosjekter med gjenbruk av eksisterende bygninger. Virkelig et viktig tema, spesielt når det gjelder dagens byutvikling i Oslo og Norge, som primært handler om å rive og bygge nytt. Eksisterende bygninger må tas vare på, om ikke annet som klimagasslager. Ikke det at det ble sagt eksplisitt, men det var vel egentlig det som var ment, eller? Dette måtte da vel være et viktig poeng i dagens siste salong? Så til dagens hovedspørsmål: Hvordan kan arkitekter planlegge for utvikling uten vekst? I avslutningen med nok en dvask «salong» ble hovedspørsmålet dessverre hengende svevende i luften.

Kanskje jeg hadde for store forventninger, men når NAL inviterer til en arkitekturdag med temaet degrowth forventer jeg for det første at temaet tas på alvor og belyses av innleggene, og for det andre at dagens hovedspørsmål får konkrete og gode svar – eller i det minste problematiseres slik at vi kommer ut med en bedre forståelse av hvilke utfordringer og dilemmaer vi som arkitekter står overfor. Det virker som showfaktoren er blitt viktigere enn innholdet. Skal arkitekter endre praksis, må vi være konkrete og kunnskapsrike. Kunnskapen finnes, og blant tilskuerne i salen var det mange arkitekter som har jobbet seriøst og lenge med klima- og miljøspørsmål. Jeg er ganske sikker på at flere av dem kunne gitt mange og bedre svar på konferansens tema og hovedspørsmål.

Jeg forlot i hvert fall konferansen frustrert og skuffet. Er det virkelig slik arkitektstanden tror vi skal gripe an degrowth og klimakrisen? I så fall står det dårligere til enn jeg ante. Temaet fortjener å få en ordentlig utdypning. Kanskje NAL trenger å ta det opp igjen til neste år, innen da vil jeg foreslå at kuratorene og eventuelle andre arkitekter som lurer på hva de faktisk kan gjøre, googler følgende stikkord: Kretsløpsbyen, byøkologi, Transition Towns – omstillingsbyer, bærekraftig liv, permakultur, økosamfunn, GEN – Global Ecovillage Network, Permatopia, økologisk økonomi, økologisk landbruk, urbant landbruk, spiselige landskap – edible landscaping, klyngetun, kretsløpshus, naturlig ventilasjon, bygningsmaterialenes økologi, fra passivhus til sunne hus, fornybare energikilder, naturbaserte avløpsløsninger, terra preta, bioremediation, medvirkning, sterk bærekraft (strong sustainability), the greenest building – building reuse, gjenbruk, med mer.