Arkitektnytt

Vikinger, velferdsstat og lange kalde vintre er bare noen få av de tingene vi har til felles. I arkitekturen finner vi også mange likheter. Fra funkisprosjektene i mellomkrigstida, design og arkitekturikonene iløpet av 50- og 60-tallet og nå, i hva internasjonale kritikere kaller «den tredje gullalderen» for skandinavisk arkitektur.

 

Men hva er det egentlig som får oss til å snakke om en felles skandinavisk arkitektur?

Svensken, dansken og nordmannen

Etter å ha bodd i Danmark i snart syv år (og gått på en avdeling på Holmen der flesteparten er svensker) kan jeg ganske enkelt utpeke forskjeller på skandinavere. For å eksemplifisere vil jeg bruke en episode fra en ekskursjon. En klasse på arkitektskolen var på en byggeplass i København for å se hvordan man legger en murvegg. Åpenlyst foran mureren, kunne vår guide fortelle at murarbeidet ikke ble gjort på riktig måte. Mørtelen var blandet feil, teglsteinen ble lagt skeivt. Det var ikke måte på feil å finne. Mureren stablet videre, tilsynelatende uten å å bry seg om kritikken. De danske studentene betraktet arbeidet og fulgte videre med. Nordmennene gned seg i ansiktet og kikket ned i asfalten. Svenskene der i mot, de var ingen steder å se. Flauheten over guidens direkte tone overfor mureren var så stor at de ikke så annet valg enn å fordufte.

 

Siktelinjens makt

Man kan spørre seg hva små kulturelle forskjelligheter har av betydning i sammenheng med arkitektur. Men disse forskjellighetene kan i aller høyeste grad, være med i å prege både prosesser og det bygde miljø. Til et arrangement i Oslo, kunne en kjent dansk tegnestue fortelle om prosessen med Oslo kommune i forhold til landskapsrom. Tydelig frustrert over samarbeidet, forklarte arkitekten med konkrete eksempler hva som var vanskelig. Den norske arrangøren ble overasket, da de ikke hadde forestilt seg slik åpenhet. Likevel, svært interessant for oss som lyttet til, og derfor et vellykket arrangement. Det endelige prosjektet var ikke nødvendigvis dårlig – men endte et godt stykke unna det som var forestilt. I Norge har siktelinjer stor betydning for byrom, og står dette først i en lokalplan, finnes det ikke veier utenom. Eksempelet viser hvordan prosesser påvirker prosjektene, og hvordan kulturelle forskjelligheter her kan være utfordrende. For de mange som jobber på tvers i Skandinavia, ville det være til stor hjelp å netttopp få vite om disse forskjellighetene. Så kan man slippe ubehagelig overraskelser i neste prosjekt, og ikke minst hjelpe oss andre forstå hvordan og hvorfor prosjekter utvikler seg fra polerte visualiseringer til ferdige hus også på tvers i Skandinavia. 

 

Skandinavisk fletning

Et annet aspekt ved skandinavisk arkitektur, er hvordan vi flytter på oss. Så klart som del av globaliseringen vi ser over hele verden, er det også stadig høyere flytting imellom de skandinaviske landene. Men med arkitekter kanskje særlig. De mange studieplassene i Danmark trekker norske og svenske arkitektstudenter sørover. Nesten ingen danske gidder gå motsatt vei. En del av nordmennene og svenskene blir i Danmark, men de aller fleste tar med seg sin danske arkitektutdannelse hjem. I arbeidslivet ser vi motsatt tendens. Finanskrisa har gjort danske tegnestuer i langt høyere grad enn tidligere avhengig av å skaffe seg prosjekter i utlandet. De aller fleste i Skandinavia. Av all dansk arkitekteksport utgjør Norge alene over 30 prosent. Kort fortalt ser vi to reiseretninger i skandinavisk arkitektur. Svensker og nordmenn kommer til Danmark for å studere, mens danske arkitektkontorer kommer til Sverige og Norge for å jobbe. Det foregår derfor en slags konstant utveksling i Skandinavia. Dette kan uunngåelig ikke være med på å prege hvordan vi jobber med arkitektur på, og med på å samle det skandinaviske arkitektmiljøet. 

 

Modern Scandinavian Design and Architecture

Det er helt klart fordeler ved at vi utveksler med hverandre. Vi får en rikere arkitekturdebatt, med nye forfriskende syn og tilganger til arkitektur. Sammen har vi på en eller annen måte skapt en merkevare. «Scandinavian Architecture» eller «New Nordic» (med resten av Norden, vel og merke) er vi blitt er verdensledende innenfor et stort faglig område. Dette omdømmet står sterkt når vi markedsfører våre land for turisme, for å tiltrekke nye virksomheter, og ikke minst gjør det enklere å selge arkitekttjenester til utlandet.  

 

New Nordic er vel og bra, men det peker også på en rekke problemstillinger. Som jeg startet innledningsvis (og ikke har klart å besvare) så etterspør jeg hvorfor og hvordan vi i det hele tatt kan snakke om en «skandinavisk» arkitektur. De siste ti årenes samtidsarkitektur i Danmark og Norge, peker nødvendigvis ikke samme retning. I skolen er det påfallende mange lærere som stiller seg forundrende og uforstående til den bagasjen norske og svenske studenter dukker opp med i sin tilgang til arkitektur. «Sådan gør man vel i Sverige», har jeg ofte hørt. Hva legger man i det? Er det av naturlig kjennskap? Eller er det avvisning i usikkerhetens tegn fordi vi ikke kjenner godt nok til våre nabolands arkitekturhistorie og kultur? Også arbeidslivet bugner over av eksempler der tverrskandinavisk samarbeid ikke på langt nær har vært en dans på roser. Burde vi egentlig ha kommet til et nivå, der vi lærer av gårsdagens prosjekter? For at vi i fremtiden kan skape grobunn for bedre forståelse og enklere samarbeide på tvers i Skandinavia. Og i fremtiden forstå hva skandinavisk arkitektur innebærer. 

 

Våre kulturelle forskjeller kan ofte virke hverdagslige og kanskje ubetydelige. Hva har dette med arkitektur å gjøre? Fordi våre kulturelle forskjeller kommer til utrykk i bedriftskulturen. Hvordan vi snakker sammen med våre kollegaer, hvordan våre arkitektkontorer er bygget opp, og ikke minst kommer det til utrykk i dialog med byggherre, kommuner og i samarbeid med andre faggrupper. Hvis man jobber for en tverrskandinavisk tegnestue skal det ikke mange lunsjpausene til før man er godt dekket over sine kollegers frustrasjoner. Om svensker som er «umulige» å kaste ball med,  det «uendelige» byråkratiet i Norge, eller danskenes trang til å endre ting i siste sekund. Og resultatet av disse prosessene blir synlige i det bygde miljø. 

 

Daniel Lund Godbolt er utdannet ved Kunstakademiets arkitektskole, og har en etterutdannelse i strategisk kommunikasjon ved Danmarks Medie- og Journalisthøjskole. Daniel er norsk-amerikaner, men har i de siste seks årene hatt Danmark som bosted.