Arkitektnytt

I en tid med økonomisk lavkonjunktur og nye strenge klimakrav til bygg, må vi tenke annerledes om byen og ressursene som den utgjøres av. Ved å jobbe mer målrettet med økte levetider, ikke kun for nybygg, men også ved å rehabilitere og gjenbruke bygg som allerede står, vil man kunne unngå eller markant begrense bruken av naturressurser i produksjonen av nye materialer. Samtidig vil miljøbelastningen knyttet til avfallsbehandling ved rivning og nybygging markant reduseres.

 

Med utstillingen «Konsolider eller dø», og en serie tilknyttede arrangementer og artikler, har en gruppe arkitekturforskere den siste tiden skapt oppmerksomhet rundt utfordringene ved at flere av Oslos sentrale kulturinstitusjoner skal flyttes til nye ikonbygg langs fjorden. Politikere, stat og kommune har i sin planleggingsiver glemt å ta stilling til hva som skal skje med de gamle kulturbyggene når de tømmes, og de ser ut til å være mer opptatt av nybygging enn av å ta vare på det som allerede er.

 

Løfter vi blikket og ser på Oslos eksisterende bygningsmasse i et større perspektiv, er det imidlertid tydelig at kulturbyggene i sentrum langt fra er de eneste bygningene i Oslo som man kan forvente blir fraflyttet, glemt og oversett i de kommende årene – og kanskje helt fjernet fra jordens overflate. En del industri-, lager- og kontorbygg fra 60, 70 og 80-tallet har allerede mistet eller står umiddelbart over for å miste sine opprinnelige funksjoner. Mange av dem er til tross for deres enorme omfang og utbredelse langt mere unnselige enn de ikoniske praktbygg i Oslo sentrum, og ingen synes riktig å interessere seg for dem. Selv om disse bygninger forteller om vesentlige samfunnsinvesteringer og endringer over tid, og mange av dem relativt lett kan reprogrammeres til annen bruk, passerer de under radaren til både vernemyndigheter og utbyggere.

 

I Hovinbyen, som i følge Oslos nye kommuneplan skal utbygges tett, finner vi rikelig med slike bygg. Om utviklingen følger denne planen ser det ut som de fleste av dem må vike plassen for å gi rom til ikke mindre en 40.000 ekstra boliger og 100.000 arbeidsplasser i dette området de neste årtiene. I transformasjonsområdene som allerede er utviklet har gjeldende praksis vært å viske tavlen ren og begynne på ny frisk. Noen steder har man latt ikoniske produksjonsbygninger av eldre dato og i røde murstein - eller en eldre fabrikkpipe - stå igjen som signifikante identitetsmarkører for et område. Andre steder har man kun beholdt stedsnavnene, mens bygningsstrukturer fra den relativt nære fortiden – ofte oppført i betong - allerede er fjernet og erstattet med nye som hevdes å være mere klimavennlige.

 

Byggenæringen som klimasynder

På verdensbasis anslår man at byggesektoren forbruker rundt 40 % av all energi og står for ca. 30 % av de samlede klimagassutslippene. Det tilsvarer mer enn det alle biler og fly i verden slipper ut til sammen, og potensialet for energisparing i byggsektoren er altså enormt. Produksjon av betong regnes som en av de aller største klimasyndere i bygg. Betongbransjen er imidlertid i oppfattelse av at bærekraftig gjenbruk av betong allerede er en realitet, fordi 96% av all betong gjenvinnes. Men er det å knuse betong og bruke materialet som veifyll egentlig en bærekraftig løsning? Nyproduksjonen av betong er ansvarlig for en utrolig stor mengde utledet CO2, og dermed er betongen et ekstremt verdifullt materiale. Til sammenligning er fremskaffelse av grus og lignende materialer, som alternativt brukes i veifyll, veldig lite miljøbelastende. Så hvorfor ikke gjenbruke og ombygge de tomme bygningene til nye formål, heller enn å rive dem? Velger man denne strategien vil energiinnholdet i komponentene forbli intakt, samtidig som den kulturelle verdien i gamle bygninger kan videreføres.

 

En annen kurs? 

Et kinesisk ordspråk sier at «dersom vi ikke skifter kurs, ender vi der hvor vi er på vei». Vil vi imidlertid skifte kurs og ta en annen vei en den som allerede har blitt stukket ut, må vi kanskje justere bildene av hvordan den fremtidige byen skal se ut, og hva som kreves for å komme dit. Kanskje finnes det andre måter å forlenge bygningers levetid på enn tradisjonelt vern. Det finnes kanskje også andre finansielle utbygningsmodeller enn dem vi kjenner. Det kan vi se om vi vender blikket mot andre steder i verden, hvor økonomien ikke har vokst like bra som her. Kanskje vi ikke lengere har råd til å la pris og utbyggernes krav til forventet avkastning være det viktigste parameteret når vi snakker om byutvikling, og kanskje vi heller ikke blindt skal tro at måten, verdiene og behovene vi har akkurat nå er gjeldende til enhver tid. Da kontor-, lager- og industribyggene fra 60, 70 og 80 tallet ble bygget trodde man at en funksjonsinndelt by var oppskriften på en god by. I dag tenker vi annerledes – og det er mange steder enighet om at det er bra å samle forskjellige funksjoner, arbeidsplasser og boliger, på samme måte som å ha aktive førsteetasjer. Tidene skifter, og med dem også våre oppfattelser av hva det gode er. Dersom vi visker tavlen ren og erstatter ett planleggingsregime med et annet, ender vi ikke da med å gjøre samme feil to ganger?

 

Oslo bystyre ønsker å legge seg i førersetet på reduksjon av klimagassutslipp og bærekraftig byutviklingspolitikk. Hvis denne skal bli virkeliggjort må det kanskje ses på gjenbruk og rehabilitering av den eksisterende bygningsmassen som et klimavennlig og bærekraftig alternativ og supplement til nybyggene, og kommunen begynne å stille krav om at dersom noe skal rives, skal alle muligheter for å rehabilitere og gjenbruke strukturer og materialer helt eller delvis være uttømt. Det må kanskje også stilles krav om at dersom et nytt bygg skal erstatte et eldre må den forventede levetiden være lengere enn for det det erstatter. Dette vil innebære at det må planlegges langsiktig både når det bygges nytt og når det renoveres.

 

Bærekraftig byutvikling handler om ressurshåndtering, om ikke å realisere alle verdier, men å la de som kommer etter oss selv ha en mulighet til å ta stilling til og forvalte ressursene som skal ivaretas for videre overlevering; økologiske, økonomiske, kulturelle og sosiale. Derfor burde planlegningsdebatten i Oslo langt høyere grad interessere seg for den eksisterende bygningsmassen, og ikke kun interessere seg for nybygging.