Siste skrik
Flittige hender former. Det blir flott. Mor og far synes det er fint. Det blir enda flottere. Det er bedre enn både Per og Påls. Det synes Kongen og. Og Prinsessen også. Og så er vi i gang. Hendene blir flittigere og flittigere, alt bedre og bedre, dag for dag. Men, vent litt, - hva er egentlig bedre? Hvem er det som sier det? Og hvorfor det da?
Vi startet altså med noen famlende hender, fullstendig i nysgjerrighetens vold. Prøvende, merkelig. Vi oppdager at det er noe helt nytt, og forskjellig. Her er det, ingen har laget slikt før, og det er vårt.
Vi må vise det frem. Vi krever oppmerksomhet, vårt spesielle verk, vår lille forskjell, forskjell fra alle de vanlige andre (de kan ikke akkurat som oss, de er ikke flinke nok).
Skjønner de det? Hvem skjønner det? De andre, ikke hvem som helst, men de vi gjerne vil være maken til. Mor og far, kongene og prinsessene (ikke dronningene, ikke prinsene, æsj).
Ja, og da lager vi mer av det så de skal syns at det er fint, - som de synes er fint. Vi aner det, vi har nemmelig en teft for tidsåndens uante forventninger. Vi påvirker dem, de påvirker oss. Slik er vi.
Og hvis ikke, så skremmer vi dem litt, bare så mye at de skjønner at vi er enda bedre, kanskje til og med enda bedre enn dem. Ja, sånn at vår forskjell, vår forandring skal bli innlemmet i Det Bestående, bli Det Nye Bestående.
Det er noen som følger etter. Det er de som ikke er de første til å komme på noe nytt, eller villig til å stikke hode for langt ut, og likevel gjerne vil vise at de er med. Noen vil til og med tjene penger på oss. Men denne gemene hop, og deres utvelgelse av forbilder, er dessverre en forutsetning for hele vårt forhavende, vår suksess. Uten denne krets av villige medløpere finns ingen trend å skape etter, - eller for, bare enkeltstående selvhevdelser. De danner mange og forskjellige kretser med hver sine favoritter. Forbilde og følge danner et symbiotisk forhold. Begge er avhengig av den annen.
Deltagelse på dette nivå, anses av dem selv for å utgjøre hoffet.
Andre er utenfor. Vanlige medløpere og rauadiltere som føler forandringens nødvendighet for ikke å være forskjellig fra mengdens dom, som allerede har akseptert det nye, ikke lenger ukjente, men alminnelige. Alltid for sent.
Slik kan Forandring til det bestående dukke opp, bli avvist eller akseptert, forsvinne eller bli en ny del av Det Bestående (Det Nye Like).
Og sånn holder vi på. Haut Couture, Architecture... Tja, for hvis ikke, så hadde vi vel sittet i hulene våre. Tilfredse og lykkelige? Og bedre og bedre blir det. I et hvert fall mer og mer. Dag for dag. Inntil det ikke kan bli bedre, ikke mer. Da er det blitt postbedre, postmer.
Men hvem er det egenlig som styrer? Jeg? Mor og Far? Coco eller Zaha?