Arkitektnytt

Et par av Skandinavias mest ikoniske senmodernistiske betongbygninger skal rives. Det dreier seg om Vikingeskibshallen i Roskilde og Y-blokka i Oslo. Det er mange likheter mellom de to bygningene. De er like gamle. De har begge hatt en statlig byggherre, og de er begge oppført i betong. I begge eksempler har arkitektene undersøkt og utnyttet betongens konstruktive og kunstneriske potensiale arkitektonisk. Både Vikingeskibshallen og Y-blokka figurerer på lister over det 20. århundrets fremste arkitektoniske mesterverker, likesom de begge i arkitektfaglige miljøer betraktes som truet kulturarv. Begge nyter de også det internasjonale bevaringssamfunnets oppmerksomhet. Beslutningen om å rive byggene er både i dansk og norsk sammenheng resultatet av en massiv og direkte politisk innblanding. 

I de fortløpende diskusjoner om bygningenes vern/riving har protestene mot riving og argumentene for bevaring begge steder blitt ført frem av fagfolk. Men mens debatten rundt Y-blokkas bevaring etter hvert har blitt mer og mer folkelig, og har inkludert folkeaksjoner og happenings, synes diskusjonen rundt bevaring av Vikingeskibshallen å ha forblitt snever og elitær. 

Selv om bygningene har mange likheter, er de i kraft av deres geografiske beliggenhet og historie forskjellige. Disse forhold har uten tvil noe å si når det gjelder å mobilisere et folkelig engasjement rundt vern, men jeg mener det også handler om kulturforskjeller, og om at kulturminneforvaltningene er organisert forskjellig i de to land. I Danmark har kulturminneforvaltningen ikke et ansikt utad, hverken på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå. På nasjonalt nivå er Slots- og Kulturstyrelsen den øverste faglige myndighet, men vi har ingen tradisjon for inkarnasjoner av embetet som hverken riks-, by- eller fylkesantikvar. Vi lever i stedet med en forestilling om at embetsverket er anonymt, apolitisk og objektivt. Embetsfolk er noen som ubemerket betjener politikerne. De står bak beslutninger, men stiller seg sjeldent eller aldri foran dem.  

Det er mulig at nordmenn tror at danskene er mere åpne og har en tradisjon for å ta fløyelshanskene av når vi diskuterer. Men når det kommer til stykket, er de fleste diskusjoner av betydning klappet av allerede før de settes i gang, og de embetsfolk som reelt har mulighet til å kunne påvirke utfallet av en gitt sak, stiller i sakens natur ikke opp når det debatteres, og slett ikke i pressen. Da kulturministeren siste år opphevet fredningen av Vikingeskibshallen, overkjørte hun både sitt styre og sitt rådgivende utvalg for fredning, som ikke mente at det var et faglig eller teknisk belegg for å oppheve fredningen. Men hverken direktøren, visedirektøren eller enhetssjefen for kulturarv i Slots- og Kulturstyrelsens stilte i den forbindelse opp i pressen. De tog øyensynlig bare ministerens beslutning til etterretning, slik som det er vanlig praksis. Man hørte heller ikke mye fra det Særlige Bygningssyn, som er kulturministerens, og derigjennom Slots- og Kulturstyrelsens, rådgivende utvalg i spørsmål om bygningsfredning og -bevaring. Det Særlige Bygningssyn skal ha forelagt alle forslag om fredninger og om endringer av fredninger til uttalelse. Men det er alene formannen, som kan uttale seg på bygningssynets vegne. Og i denne saken har ingen utfordret det mandat de har hatt.

Det Særlige Bygningssyns formann skrev i etterkant av avfredningen et leserbrev og stilte dessuten opp til intervju og deltok i faglige debatter hvor han forsvarte verneverdiene og lovpriste de arkitektoniske kvalitetene i bygningen, som menigmann har vanskelig ved å forstå. Nå er han imidlertid avløst av en ny formann, og det er kun de bevaringsfaglige foreninger samt en lille gruppe av bevaringsinteresserte fagfolk som roper opp – på egne og på arkitektfagets vegne. De henter støtte og oppbakking fra det internasjonale bevaringsmiljø, og forsøker ad den vei å legge press på politikerne. I siste uke fikk den nå avfredede vikingeskibshall ved et fint arrangement overrakt et diplom, da den hadde blitt pekt ut som en av de 100 viktigeste betongbygg i Europa av forskningsprogrammet Innova Concrete, der har fått støtte fra EU. Arrangementet var i prinsippet åpent for alle interesserte, det var gratis og det ble servert mat og drinks. Likevel var det kun en snever krets av aldrende arkitekter og andre bevaringsfagfolk som var møtt opp.

Dette står i en klar og tydelig kontrast til den norske casen, som etter hvert har blitt mer og mer folkelig, med ukentlige folkeaksjoner. Jeg har fulgt forhandlingene om hvilken fremtid Viksjøs regjeringsbygninger skulle ha siden terrorangrepet i 2011. Jeg bodde og jobbet i Oslo mellom 2012 og 2017 og har fulgt saken om regjeringskvartalets og i særdeleshet Y-blokkas fremtid tett, og har i denne perioden også selv deltatt aktivt i debatten om vern/riving. Siden jeg i 2017 flyttet hjem til Danmark, har jeg fulgt saken fra sidelinjen, men har observert at den ikke har blitt mindre interessant. 

Mest interessant er for meg å se den rollen som en rekke høytstående embetskvinner har tatt underveis. Dette gjelder så vel riksantikvar, byantikvar og den nå avgåtte direktøren for plan- og bygningsetaten. De har vedvarende forfektet et faglig perspektiv på saken og har lagt frem en klar og nøktern argumentasjon for bevaring, som ikke bare var henvendt til en snever skare av fagfeller, men som har inngått i en bred offentlig debatt. Disse damene har insistert på en ordentlig og redelig demokratisk prosess. De har ikke klappet hælene sammen. De har ikke vært servile og tiet stille for å tekkes politikerne, men har i stedet satt embeter og ettermæler på spill for å få politikerne til å snu. I denne bestrebelsen har de hver især gått til kanten av det mandatet de har fått. Med aktivisme, humor og faglig integritet har de tatt opp kampen og klart å være med å reise et folkelig engasjement rundt en ubekvem, men ikke desto mindre viktig del av kulturarven, også blant de unge. Det synes jeg er interessant og noe dere i Norge kan være stolte av.