Sentral godkjenning: Arkitektfaget ikke ivaretatt
Kravene til sentral godkjenning vanskeliggjør seriøs drift for små arkitektkontor, og resultatet kan bli svært få, om ingen, nye arkitektkontor, skriver Silja Jensen, arkitekt MNAL, metamorf arkitekter
Det er med stort engasjement jeg leser at fem svært viktige organisasjoner (AFAG, Arkitektbedriftene, NAL, RIF og Tekna) har slått seg sammen til en sterkere stemme med innspill til Direktoratet for byggkvalitet (brev sendt til DiBK 28.nov 2016). Jeg applauderer tiltaket og støtter flere viktige punkter. Men jeg har også noen innsigelser.
Arkitekt er ikke en beskyttet tittel. Alle kan smykke seg med arkitekttittelen og eie den uten spørsmål eller fremlegge dokumentasjon. Det er viktig at vi som besitter den formelle femårige arkitektutdannelsen blir anerkjent for vårt yrke, vår kompetanse og profesjon. Sentral godkjenning er en svært viktig lisens å vise til for å kunne praktisere yrket. Dette er vårt kvalitetsstempel, i tillegg til tittelen MNAL.
Jeg ser ikke at arkitekturfaget blir ivaretatt i godkjenningsordningen i den grad det burde. Slik ordningen er i dag, kan ikke-faglig utdannede personer motta sentral godkjenning. Dette er å undergrave en lang profesjonsutdannelse. Arkitektskolene driller oss på nettopp større komplekse bygg og utfordrer oss med oppgaver av høy vanskelighetsgrad. Ved opptak til en arkitekthøyskole er det allerede en utsiling av hvem som kommer inn på et krevende studium.
Flere seriøse, små arkitektkontor konkurrerer med både arkitekter uten formell utdannelse, tekniske tegnere, byggefirma og rådgivende ingeniører – alle med sentral godkjenning innen arkitektur, både TKI og TKII. Godkjenning har de mottatt fordi de har deltatt på kurs eller jobbet seg oppover i systemet. Det er umulig for meg, med et lite arkitektkontor, å konkurrere både faglig og forsvare økonomien mot disse gruppene.
Det er vanskelig å posisjonere seg på leveranser til anbud på større entrepriser og rammeavtaler. Det er heller ikke oppløftende å lese på nettsidene til ingeniør- og byggfirma at de har arkitekt «på huset» (som mangler formell utdannelse). Som arkitekt MNAL kommer man til kort, konkurransen mot useriøse aktører blir for stor.
Frem til september 2018 kan jeg bare håpe på flere prosjekter i TK II, hvor jeg kan bruke disse som utfyllende referanseprosjekt til fornyelse av godkjenning. Etter gjeldende regler skal man søke fornyelse hvert 3. år. Det er mulig å søke samme tiltaksklasse med 10 år gamle referanser. Brevet med innspill til DiBK fremmer en innstramming på dette. Arkitektyrket blir fort berørt av konjunkturene i markedet. Færre bygg gir færre referanser. I perioder med mindre oppdrag, mister man muligheten til å posisjonere seg med referanser som ikke er eldre enn 3 år.
Så er spiralen i gang, for i neste omgang skal man søke om fornyelse av sentral godkjenning og mangler referanseprosjekt. Kompetansen har man, viljen og evnen også, men man havner i en svært uheldig situasjon.
Jeg støtter heller ikke argumentet om at arkitektkontor kan inngå avtaler som underleverandør. Det er ikke hverdagskost å prosjektere flyplasser, skyskrapere, skoler eller kulturbygg. De gode ideene fra arkitekter verdsetter alle, man trenger ikke sentral godkjenning for å fremme et godt og levedyktig konsept. Et stort, komplekst bygg prosjekteres aldri alene, det er både en nødvendighet og en spennende oppgave å jobbe tverrfaglig.
Arkitektur blir satt i en særstilling da det ikke finnes formell arkitektutdanning på fagskole- eller bachelornivå. Derfor finner jeg det underlig at ikke-faglig utdannete personer i dag har mulighet til å klatre oppover i tiltaksklasser. Som nevnt tidligere er ikke arkitekt en beskyttet tittel, vi er prisgitt sentral godkjenning. Det er et viktig seriøsitets- og kvalitetsstempel, men det gis ut til dem som ikke har riktig utdanning og formell utdanning. Er da ordningen med sentral godkjenning seriøs? Med master i arkitektur har man et riktig fundament til å kunne utøve faget ryddig, profesjonelt, korrekt og med formell profesjonsutdannelse. Jeg mener bestemt at man har mer enn god nok faglig tyngde til å besitte minimum tiltaksklasse II med dette.
Både den eksisterende og nye ordningen ekskluderer en viktig og kunnskapsrik faggruppe. I verste fall ender vi opp med et monopol hvor mindre kontor aldri klarer å posisjonere seg på grunn av manglende eller for lav tiltaksklasse. Man vil kanskje ende opp med svært få, om ingen, nye arkitektkontor, rett og slett fordi kravene til sentral godkjenning vanskeliggjør seriøs drift.
Samfunnet i sin helhet tjener på at nye arkitekter kommer på banen som ønsker å vise hva de har å tilby av innovasjon og nytenkning. Har man master i arkitektur burde det vært automatikk i å motta tiltaksklasse II for drift av arkitektkontor. Dette skiller seriøse aktører fra useriøse aktører.
Avslutningsvis mener jeg at det er både riktig og på tide at flere aktører slår seg sammen for en mer seriøs byggebransje, hvor kravene til både prosjekterende og utførende skjerpes. Det er sikkert ikke noen lett oppgave, men en plass må man begynne.