Arkitektnytt

Det har i flere år murret i gangene på Akropolis, landskapsarkitektenes akademiske hjem på Campus Ås. Vi sorterer nå under fakultetet for landskap og samfunn, LANDSAM. Fakultetet ble opprettet i 2017 for å samle fagfeltet, og øke den interdisiplinære samhandlingen mellom faggruppene. Drømmen var at et nytt bygg skulle bidra til å realisere potensialet til LANDSAM, men resultatet fremstår mest som et forsøk på å dempe kritikken, ikke utløse potensialet.  

La meg først tegne et bilde som forklarer noe av dagens misnøye. Akropolis, som ligger på en høyde, derav navnet, er et brakkebygg i ytterkant av campus. Ingenting vondt om brakker, men inneklima, belysning og fasiliteter er ikke tilstrekkelig. Brakkeriggen er innleid, og uten å vite for mye om regler for innleide brakker, er det ikke lov til å gjøre noe med eksteriøret på Akropolis. Veggene må være hvite, ingenting kan henges opp, og banaliteter som klesknagger mangler. Inventaret gir inntrykk av å være overskuddsmateriale, så om ikke annet, kan vi verdsette 40 års utvikling i kontorrekvisita.

Enkelheten lever vi godt med, alt trenger ikke å være nytt. Men, den rasjonelle midlertidigheten fører med seg en følelse av å ikke bli tatt helt på alvor. Det merkes godt blant studentene, og gjenkjennes i den hastige gangen hos ansatte, på vei til og fra Akropolis med skylappene på. Og apropos ansatte, så er det takket være smarte og dedikerte ansatte instituttet klarer å lappe sammen, og til tider sminke over, et godt undervisningstilbud innenfor rammene.

Etter syv år i midlertidighet kommer nå altså medisinen, i form av et nytt bygg for landskapsarkitekter. Jeg satt selv i utvalget som representerte studenter og ansatte i forprosjekteringen, og den første enighet utvalget kom frem til, var at det ikke var nok. Vi endte med å gå for mest mulig volum for pengene, og de ansatte var generøse nok til å avse noe av sin plass for at vi skulle få fem tegnesaler, ett sosialt rom og forhåpentlig et verksted. Kjære alle ansatte – takk for rausheten! Nå har prosjektet kommet så langt at vi kan begynne å se mot byggestart, og det ser unektelig veldig bra ut. For oss landskapsarkitekter, altså, så lenge studentopptaket ikke øker.

Vi har dermed ikke plass til å utøve det som har blitt det store målet i min studietid; interdisiplinær samhandling. Samfunnsoppdragene vi skal jobbe med i fremtiden blir mer og mer komplekse, og risikoen ved å ikke lykkes større. En måte å møte dette på, er via dypere samhandling mellom forskjellige faggrupper. For å kunne realisere verdiene i samhandlingen, må forståelsen mellom faggruppene opparbeides over tid, for å etablere felles metoder. Dette krever litt innsats, men gir mye tilbake.

Høsten 2020 har jeg vært så heldig å få delta i et interdisiplinært prosjekt gjennom CityStudioOslo. Her har jeg fått kjenne den fantastiske kraften som oppstår når forskjellige faggrupper sitter rundt samme bord, for å løse et felles problem. Det kjennes ærefullt å få være med på dette i studietiden, men det forsterker opplevelsen av at det nye bygget vårt er en tapt mulighet til å skape en varig interdisiplinær treningsarena. Det fremstår som en manglende forståelse av, eller ambisjon for, planlegningsfagenes potensial.

Det investeres enorme summer i utdanning og forskning i Norge for tiden, som veterinærinstituttet hos oss, Livsvitenskapbygget til UiO og campussamlingen til NTNU, for å nevne noen. I denne investeringsportfolioen er det mange viktige sektorer som får fortjent fokus, men det setter også investeringene som gjøres på LANDSAM i et underlig lys. Her planlegger vi for offentlig og privat, by og land, unge og gamle, miljø og klima, transport og rekreasjon, og fungerer som en grunnmur i det fysiske landskapet alle sektorer jobber innenfor. Det betyr ikke at vi er viktigere enn andre, men at vi kan bidra til å kapitalisere enda mer på disse investeringene. Da trenger vi ikke bare et bygg for landskapsarkitekter, men et kraftsenter for interdisiplinær samfunnsplanlegging.

Taale Kjøs, landskapsarkitektstudent, NMBU