Arkitektnytt

«Før var biblioteket et uttrykk for en offentlig vilje til opplysning og frigjøring. Nå skal biblioteket skape ‘sosialt samhold’ og sørge for at ‘alle kan leve ut sin kultur’» (Le Monde Diplomatique, 8/2018). Denne trenden var utgangspunktet for min interesse for biblioteket, og dets betydning som et rom i byen. Det resulterte i en masteroppgave om bibliotek, offentlige rom, ungdom og medvirkning. Kan biblioteket som institusjon fungere på linje med et offentlig byrom? Fra en bibliotekars synsvinkel er svaret åpenbart, ja, biblioteket er et offentlig rom. Eller som en av mine informanter sa: «Vi er vel det eneste rommet som er skikkelig offentlig, i tillegg til togstasjoner og andre ting som folk er vant til. Ja, definitivt et offentlig rom. Hva er det, hvis det ikke er et offentlig rom?».

Fra en byplanleggers synsvinkel synes ikke svaret å være like entydig. Ideelt sett skal et offentlig rom preges av et mangfold av mennesker og aktiviteter, det skal være tilgjengelig for alle, til alle døgnets tider, og ikke minst være en sosial møteplass. Kan bibliotekene leve opp til disse idealene? Møteplassfunksjonen har i alle fall bibliotekene i økende grad omfavnet, kanskje spesielt etter at folkebibliotekloven av 2014 stilte dette som et eksplisitt formål med folkebibliotekene.

Men hva betyr det? Og hvordan gjør man det? Med utstrakt bruk av inviterende arkitektur, hjemlig interiør og et bredt spekter av aktiviteter søker litteraturtemplene å favne et bredere publikum. Som nye Deichmanske, som med sine skinnende lyse flater gjør det «(…) like naturlig å bevege seg gjennom bygget som rundt» (Teknisk Ukeblad, 9/2018). Eller som ved Stormen bibliotek i Bodø, som var grunnlag for min studie, der en kan slenge beina på sofapuffen og spille Playstation i TV-kroken, mens det i underetasjen leses aviser, brygges kaffe eller forberedes til kveldens debatt.

Å skape arenaer for møter ligger godt under huden på byplanleggere. Det synes bibliotekeksperter å ha fått med seg, og tar til orde for at designere av bibliotek bør la seg inspirere av byplanleggeres arbeid med å skape inkluderende og levende rom i byen, steder der folk kan oppholde seg og møtes (se Skot Hansen m.fl.). Det er enklere sagt enn gjort, både i utformingen av byrom og bibliotekrom, noe som skyldes at det er mange, og delvis motstridende, hensyn som skal tas i utformingen.

Et bibliotek skal tjene mange brukere, og i tillegg til å være møteplass, helst være et signalbygg. I Arkitektnytt 1/2014 kunne vi lese at halveringen av antall bibliotekfilialer siden 80-tallet ikke tydet på en nedprioritering av bibliotekene, men snarere en revitalisering. På bekostning av de lokale bibliotekene bygges prestisjebygg som skal profilere byen. Vi ser altså at biblioteket er blitt en del av en strategisk bruk av kulturinstitusjoner i byutviklingen der det økonomiske rasjonale råder.

Bibliotekene skal også oppfylle en rekke andre hensyn. Som kultur- og debattarena, fritidsarena, og i tillegg ha et visst hysj-nivå. Det skal etter hvert oppfylle så mange hensyn og tilfredsstille så mange målgrupper, at oppgaven nesten virker uløselig. Eller? Vel, Stormen bibliotek i Bodø er et eksempel på et bibliotek som på mange måter har klart å tilfredsstille en rekke av disse kravene, både innholdsmessig og designmessig. Og som dessuten, etter noe haltende brukermedvirkning, faktisk har klart å appellere til ungdom. At Bodø er blitt utpekt til Europeisk Kulturby i 2024 kan kanskje byen også delvis takke Stormen for.

Tendensen er tydelig: bibliotekene er mye mer enn utlån av bøker, de er nå også møteplasser og kultursentre. Men selv et vesentlig trekk ligger fast, nemlig deleprinsippet. Bibliotekets rolle føyer seg i så måte godt inn i diskusjonen om de-growth. For arkitektur og byplanlegging handler ikke dette bare om et skifte til bærekraftig transport og materialer, men kanskje først og fremst om hvordan vi kan redusere bruken av knappe ressurser og skape alternativer til vekstparadigmet.

I denne sammenheng må kollektive fellesgoder være en del av fremtidens mantra. Disse kollektive godene inkluderer bøker, musikk, filmer, konserter, forelesninger, arbeidsrom, arrangementer og verktøy for å nevne noen. Skal jeg forsøke meg på en konklusjon, kan den være: bygg færre prestisjebygg, og bygg heller sten for sten det vi kjenner fra biblioteket, nemlig delingssamfunnet.