Arkitektnytt

Det har lenge blitt diskutert i hvilken grad en tilføyelse til en historisk bygning eller miljø bør skille seg fra originalen. Dette dreier seg dels om estetiske vurderinger og dels om historisk lesbarhet. I de siste årene har kulturminnevernet beveget seg mot en mer fleksibel praksis hvor hvert enkelt prosjekt vurderes ut fra sine premisser. Det er en positiv utvikling, selv om valget av løsninger kan være vanskelig i krysspresset mellom troende modernister som ønsker maksimal kontrast, og tradisjonalister som ukritisk reflekterer markedets ønske om nostalgisk, gammel stil.

Rekonstruksjon eller addisjon?

Noe av grunnen til at innleggene i Aftenposten kom litt skjevt ut, er at det ikke skilles mellom rekonstruksjon av ødelagte historiske bygninger og nybygg i historiske miljøer. Dette er et vesentlig skille. Når en bygning gjenoppbygges etter krig, brann eller annen omfattende skade, kan det være riktig å rekonstruere bygningen som kopi dersom man har tilstrekkelig dokumentasjon. Når mennesker i krigsherjete byer ønsker å gjenreise monumenter, er dette uttrykk for et ønske om å gjenskape et bybilde og identifisere seg med en historie som faktisk har vært. I Norge har vi i sjeldne tilfeller valgt slike løsninger, som gjenoppbygging av Fantoft stavkirke etter brann.

En helt annen problemstilling er oppføring av tilbygg eller selvstendige nye bygninger i historiske miljøer, som ved Hotel Union Øye. Slike nybygg gjenskaper ingen historisk situasjon, men skal gi form til et nytt behov. Dette er en addisjon – til det bevaringsverdige sveitserhotellet og til vår historie.

Den gode tilpasningen

Tilpasningsarkitektur kan grovt deles i tre kategorier: stilkopiering, tilpasning eller sterk kontrast. Høstens debatt har dreid seg om de to ytterpunktene, som ofte gir dårlige løsninger. Stilkopien fokuserer kun på estetikk, den forvansker historieforståelsen og gir forvirrende arkitektur. Den sterke kontrasten er i mange sammenhenger estetisk uheldig og underordner seg ikke det miljøet den skal forholde seg til.

Et godt resultat må ivareta både estetikk og historisk lesbarhet. De beste løsningene ligger i de fleste tilfeller i ulik grad av tilpasning til det omliggende miljøet, fra nesten-kopien til et moderne arkitekturuttrykk. Tilpasningen kan gjelde overordnete trekk som tomtestruktur, skala og bygningstypologi, og detaljer som materialbruk, fasadekomposisjon og dekor. Hvor mange parametre som skal gjentas eller fortolkes i nybygget, vil avhenge av bygningsmiljøets sårbarhet. Her er et mangfold av gode løsninger.

Sandberg skriver at ”etterrettelige konstruksjoner både har en viktig pedagogisk effekt, og bidrar til kunnskapsøkning”. Hva slags kunnskapsøkning er det snakk om? En ting er at et utrent øye kan blande sammen kopien og originalen og slik misforstå den historiske situasjoen bygningene forteller om. Et annet problem er at stilkopien i praksis aldri blir mer enn en stiletterligning. Materialbruk og håndverkskvaliteter kan sjelden videreføres hvis bygningen skal tilpasses dagens funksjonskrav og tekniske forskrifter, med krav til brannsikring, isolasjon, ventilasjon, universell utforming osv. Dette gir en kulissarkitektur der det indre og ytre ikke samstemmer, og der de symbolske bildene av fortida er uten innhold. Vi har utallige eksempler på store betongkompleks med økte etasjehøyder og ny indre struktur, kamuflert som ulike typer trehus og brygger fra tidligere tider. I noen tilfeller kan slike fasadebilder være bedre enn alternativet, men god arkitektur blir det sjelden.

Veneziacharteret er ikke dødt!

Sandberg viser til at Fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal avviste et tilbygg i sveitserstil på Hotel Union Øye fordi ”det skal synes at påbyggene ikke er opprinnelige”. Hun karakteriserer dette som lite nytenkende, og skylder på det internasjonale Veneziacharteret fra 1964.

Charteret må dels ses som reaksjon på stilrestaureringen som var en sterk trend i kulturminnevernet på 1800-tallet og fram mot 1970-åra. Senere tilføyelser, som verdifulle 1800-talls vinduer og interiører, ble fjernet til fordel for kopiering av en antatt tidligere tilstand.

Veneziacharteret omhandler primært restaurering av bygninger. I artikkel 9 heter det: ”Ved rekonstruksjon som bygger på antagelser, skal alle tilføyelser som regnes som uunnværlige av estetiske eller tekniske årsaker, innordnes i den arkitektoniske komposisjonen og bære preg av vår tid.” Gjenskaping som skjer på dokumentert grunnlag, kan altså utføres som kopi, men der gjetningen begynner, skal det synliggjøres at elementene er nye – dog med krav om arkitektonisk innordning. ”Vår tid” kan uttrykkes med diskrete virkemidler, som ulik profilering i panelet på en ny vegg eller tilbygg. Å gjøre denne formuleringen til syndebukk for de siste tiåras brutalistiske arkitektur og sterke kontraster i historiske miljøer er et tabloid kunststykke!

Veneziacharteret sier lite om tilbygg eller nybygg i historiske miljøer, men taler for hensynsfull tilpasning. I artikkel 13: ”Tilføyelser kan bare aksepteres i den grad disse tar hensyn til alle de interessante delene av byggverket, dets tradisjonelle ramme, balansen i komposisjonen og forholdet til omgivelsene.” Med disse føringene kan en analysere seg frem til en brukbar løsning for Hotell Union Øye. Dersom en analyse av situasjonen tilsier at hotellet tåler et tilbygg, kan arkitekten utforme et tilbygg som underordner seg i skala, uten tårn og fasadeelementer som er mer dominerende enn den historiske hovedbygningen. Dernest kan detaljutforming og materialbruk gi tilbygget en egen karakter og kvaliteter som løfter anlegget som helhet. Tilbygget slik det er vist, mangler egenkvaliteter og svekker det historiske hotellet vesentlig. Vi mister miljøet rundt et av våre mest verdifulle trehoteller og får i stedet en kulisse.

Veneziacharteret er fortsatt relevant i diskusjonen om de gode løsningene, som ivaretar de historiske kvalitetene samtidig som eldre miljøer utvikles for vår tids behov. Når Sandberg påpeker at ”kulturminner hoper seg opp, og kanskje ’råtner på rot’”, og at symbolsk innhold og ideer dermed ofte er viktigere enn autentisitet, er vi i grunnen tilbake til start, i stilrestaureringens æra. Er det fremtidsrettet?

Morten Stige er siviløkonom og kunsthistoriker, og avdelingsleder hos Byantikvaren i Oslo. Siri Hoem er sivilarkitekt og antikvar hos Byantikvaren i Oslo.